I sin årlige tale i Oslo Militære Samfund kom forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen med et tydelig budskap: «Russland er ikke svakt lenger».

Flere analytikere og forsvarsvenner i det offentlige ordskiftet har allerede påpekt dette. En konsekvens av en slik erkjennelse bør være at Forsvaret i nord styrkes, blir det hevdet. I en verden hvor man aldri kan være sikre på andres motiver, bør Norge ha en forsvarsterskel som avskrekker andre, les Russland, fra å ta seg til rette. Hard makt gjennom økt tilstedeværelse med militære kapasiteter i regionen, er nødvendig med utgangspunkt i en slik erkjennelse.

En slik endimensjonal forståelse av forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer og Forsvarets rolle i nord blir fort mangelfull.

Alliert støtte

I en tid da man fra norsk hold mener å se en kraftig økende interesse for «utfordringer og muligheter» i nord, bør man foreta en sober analyse av hvilket forsvars- og sikkerhetspolitisk handlingsrom en småstat som Norge har i internasjonal politikk.

Gitt at stormaktene har blikket rettet mot nord, bør Norge spille kortene fornuftig i dette området. En første erkjennelse som bør ligge til grunn, er at Norge er et lite land med begrensede militære kapasiteter. Det er derfor kun på avgrensede områder at Forsvaret kan gjøre den store forskjellen. I en gitt militær konfrontasjon i nord vil Norge var avhengig av alliert støtte.

Det er lite som tyder på at faren for en slik militær eskalering vil finne sted i nord. Det er derfor andre strategiske og praktiske utfordringer som kan synes mer relevante i dag, og som derfor fortjener mest oppmerksomhet i den norske offentlighet.

Det norske forsvaret bør i større utstrekning erkjenne at hva noen vil kalle myke maktmidler, er mest relevante for å håndtere utviklingen i nord.

I den tidligere refererte talen til forsvarsministeren er hun inne på hva som er mest sentralt for et moderne forsvar i nord. Hun påpeker at evnen til overvåkning, søk og redning og oljevern er svært lav i de polare områder.

Forsvaret skal overvåke

Norges viktigste sikkerhetspolitiske bidrag i regionen er å framstå som den gode forvalter. Med utgangspunkt i en erkjennelse av litenhet, bør Forsvarets rolle primært være å ha gode overvåkningskapasiteter, fungere som en legitim myndighetsutøver i området og være et tilgjengelig redskap for et sett av nye utfordringer i nord.

I denne forbindelse dukker det opp utfordringer: hvor går grensen mellom suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, hvilke tangeringsflater finner vi mellom politi, påtalemyndighet og Forsvaret i denne forbindelse, på hvilken måte kan samarbeide med Russland styrkes, hva vil et endret klima kunne ha å si for Forsvaret i nord? Og så videre. Dette er spørsmål som Kystvakten må forholde seg til i sitt daglige virke.

Forsvarsdebatten bør omhandle de reelle praktiske utfordringer for eksempel Kystvakten møter i sitt daglige virke i de nordlige havområder, Grensevaktens rolle som overvåker av en av Schengens yttergrenser, og så videre.

I Norges interesse

Vi må selvfølgelig ikke avskrive den harde maktens relevans og potensialet for krise i nord, når flere større aktører og stater igjen har blikket rettet nordover.

En ensidig forsvarsdebatt med utgangspunkt i faren for en militær konfrontasjon med Russland, kan likevel føre med seg at de virkelige forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringene i området ikke er gjenstand for offentlig debatt. I ytterste konsekvens blir også hangen til å avtegne et konfliktfylt bilde av utfordringene i nordområdene en selvoppfyllende profeti. Det er ikke i Norges interesse at en remilitarisering av regionen finner sted.

I Forsvaret har man i stor utstrekning erkjent dette. Det er på høy tid at dette også skjer i norsk offentlig debatt. Mangelen på debatt om Forsvarets rolle i nord, kan føre med seg at vi blir sittende og drøfte Forsvarets rolle i ekstrem situasjoner, men ikke hva som er den daglige funksjonen.

Forsvaret er et relevant virkemiddel for å møte ennå ikke avklarte utfordringer i nord. Det være seg koplet til nye transportruter, økt turisme og mer ekstremvær. Russland er en sentral aktør i så måte, men faren for en storstilt invasjon fra øst bør ikke være dimensjonerende for den offentlige forsvarsdebatten.