«Lukk igjen øynene og gap opp munnen», sier vi til våre barn, som våre foreldre en gang sa til oss. Så triller det en håndfull blåbær ned i en allerede blå munn. Er ikke dette den vakreste illustrasjon på tillit og matsikkerhet? Men all mat er ikke trygg mat, noe vi med gru har sett eksempel på fra Kina nylig. Et industriselskap tilsatte det giftige stoffet melamin til barnemelk for å drøye melka. Drøyt? Seks barn døde og 300.000 ble syke.

Maten vi spiser kommer ikke bare som selvplukkede sunne bær fra skogen i nabolaget. Det motsatte er heller regelen: vi spiser ferdigmat og «halvfabrikata» laget av internasjonale selskaper med et ukjent antall underleverandører. I dag er det disse vi åpner munnen for. Et relativ nytt tema i denne sammenheng er genmodifisert mat. Skal vi gape opp? Lukke øynene?

Norge vurderer nå å legalisere genmodifisert (GM) mat og diskusjoner om fordeler og risikoer er helt på sin plass. GM-avlinger har blitt presentert som løsningen på alt fra sult og klimaendringer til alternativt drivstoff. Spørsmålet er: Kan de innfri alt dette? Og er GM mat trygg?

Spørsmålet om sikkerhet er sentralt. Siden det er mer enn 10 år siden man begynte å selge genmodifisert mat skulle man jo tro at vi forskere hadde funnet ut om GM mat er trygg? Etter mange år med forskning på emnet sitter vi faktisk igjen med flere spørsmål enn svar. Risikovitenskap handler om å identifisere, og minimere, usikkerhet. Vi skal se på tre hovedkilder til usikkerheten rundt genmodifiserte planter.

Usikkerhet (I)

Usikkerheten forbundet med en genmodifisert framtid er ikke bare et teknisk og vitenskapelig spørsmål, det er også forbundet med sosiale, politiske og økonomiske spørsmål. Det som vurderes som trygt, fordelaktig eller akseptabelt i forhold til samfunn og jordbruk i USA, er ikke nødvendigvis trygt, fordelaktig eller akseptabelt i en norsk sammenheng.

Saken om etanolbasert biodrivstoff fra matplanter (agrofuels) er et godt eksempel. Det var først etter en vurdering av hvordan biodrivstoff blir laget, og hvor biomassen kom fra, at man kunne beregne totalkostnadene ved slik produksjon. Da går vinningen omtrent opp i spinningen. På tilsvarende måte er det sosioøkonomiske problemer forbundet med å bruke GM-avlinger som løsning på matmangel:

- Bønder har ikke lov til å bruke avlingen til egne såfrø pga. patentrettigheter

- Det er fare for reduksjon i biologisk mangfold (verdifullt genmateriale ved f.eks. klimaendringer)

- Det legges opp til enda mer storskala industrielt jordbruk med tung kjemikaliebruk

- Det er risiko knyttet til uønsket genspredning

Alle disse faktorene gjør at potensielle fordeler må veies på gullvekt.

Usikkerhet (II)

Naturvitenskapen har de siste tiårene avdekket en mengde ny informasjon om hvordan gener fungerer. Det viser seg at DNA er mye mer komplisert enn vi trodde – dogmet som genmanipulering er bygget på: «ett gen lager ett protein» er rett og slett usant.

De omtrent 100.000 proteinene som finnes i menneskekroppen blir laget av mindre enn 25.000 gener – altså definitivt ikke et «ett gen lager ett protein»-system. Når man lager genmodifiserte organismer (GMO) kan resultatet bli et ganske annet enn vi forventer.

Cellens kompleksitet kan illustrere det naturlige økosystemets kompleksitet, et system som ofte trosser forventninger og kontroll.

Usikkerhet (III)

Mye av biosikkerhetsforskningen som gjelder GMO – og mesteparten av funnene som sier det er trygt å bruke dem - er utført av GMO-produsentene selv, og ofte ikke vurdert av uavhengig fagfeller – den «gylne standarden» innenfor vitenskapen. De som selger produktene utfører også testene som skal vise at de er trygge! Fremmer dette biosikkerheten?

Vitenskap, teknologi og bruken av disse i hverdagen, påvirker oss alle. Forskning på biosikkerhet har en avgjørende rolle i forhold til å beskytte allmennheten og naturen fra å bli skadet. Per i dag er det ingen obligatorisk allergitesting og ingen vurderinger av langtidseffekter av GMO. Svak biosikkerhetsforskning vil ramme alle parter – også industrien. De har alt å tape på å få godkjent et dårlig produkt.

I Norge er GenØk – Senter for biosikkerhet en forskningsinstitusjon som vurderer risiko ved eksisterende og ny bioteknologi i forhold til helse, miljø og matsikkerhet. GenØks visjon er «Biosikkerhet først» og vår forskning vil bidra til å redusere usikkerhet, og til å identifisere bærekraftig og passende bioteknologi for det norske, og det globale samfunn.

Det er umulig å fjerne usikkerhetene ved genmodifisering fullstendig, mat vil alltid bære med seg en viss risiko. Men når det gjelder vår matframtid kan vi ikke bare lukke igjen øynene, i tillit, og håpe på det beste.