Har Norge grunn til bekymring?

Er det et problem at Norges utenrikspolitiske strategi i nord baserer seg på havets folkerett når EU synes å ville utvikle nye regler og forvaltningsregimer?

Publisert 12.12.2008 kl 09:09 Oppdatert 12.12.2008 kl 09:53

Tips en venn på e-post:



Europakommisjonen vedtok nylig en meddelelse som skal legge grunnlaget for en særskilt EU-politikk for Arktis. Utspillet fra Brussel kan i noen grad synes å utfordre Norges egen nordområdepolitikk. Men er det et problem at Norges utenrikspolitiske strategi i nord baserer seg på den gjeldende havets folkerett når EU synes å ville utvikle nye regler og forvaltningsregimer?

Det ugjestmilde Polhavet har alltid hatt en viss dragning på oss mennesker. Det har vært noe ukjent og utilnærmelig over ishavet i nord, som har lokket og skremt. Fridtjof Nansens ekspedisjoner skaffet ny viten om havet under drivisen i sine dramatiske forsøk på å finne nye seilingsruter og nytt land. Men her er drama nok også i vår tid.

Nye muligheter

Det er ingen steder de globale klimaendringene er mer synlige. Smeltingen av de veldige og drivende ismassene i Polhavet er den mest synlige virkningen av en varmere klode. Samtidig – og det bør skremme oss mer enn å glede oss – et nytt hav gir nye muligheter. Potensielle funn av oljefelter under havbunnen i Nordishavet har fanget verdens oppmerksomhet. Skipsfartsselskapene ser også muligheter. Når det blir vanskelig for den sledereisende å ta seg fram, da kan ishavsskutene gjøre god fart.

Utviklingen har stor betydning også for EU. Europa trenger energi. Og Europa ønsker å være en aktiv aktør i et politisk stabilt Arktis. Men mens norske myndigheter ser det som sin fremste oppgave å overbevise verden om at det allerede finnes et regelverk for Polhavet, synes EU å fokusere mer på svakhetene ved de gjeldende regler. Har Norge grunn til bekymring?

Sannsynligvis ikke. For mens EUs tilnærming til utfordringene i nord er et politisk spørsmål, har statene som grenser til Nordishavet en annen og viktigere rolle. De er kyststater etter reglene om havets folkerett. Og det er ingen ubetydelighet i framtidens Arktis.

Fundamental utvikling

Nordishavet er et hav, og statenes rettigheter bestemmes her – som i andre havområder – av folkerettens regler. Spesielt for havets folkerett har det funnet sted en fundamental utvikling de siste tiår. FNs Havrettskonvensjon ble vedtatt i 1982 og gjelder også i Polhavet. For øvrig er det viktigste poeng i denne sammenheng at konvensjonen bygger på det prinsipp at én stat – kyststaten – har forvalteransvaret i de nære havområder. Havrettens regler etterlater bare en enklave midt i Nordishavet som ligger utenfor kyststatens myndighetsområde.

Men ingen del av Nordishavet er eller blir verken russisk eller norsk. For slik kyststatens myndighet er begrenset innenfor 200-milssonene og på kontinentalsokkelen, er det heller ikke fritt fram i havområdene utenfor. Så det hjelper lite å plante flagget på havets bunn. For grenser i havet er ikke som grenser på land.

At også EU har forståelse for dette framgår av Kommisjonens siste utspill. Viktigere er det likevel at EU har tiltrådt Havrettskonvensjonen. Norges rettighetsutøvelse i Polhavet er ikke betinget av noen ytterligere anerkjennelse. EU må finne seg i at Russland har myndighet over kontinentalsokkelen i Karahavet og at Norge forvalter havområdene rundt Svalbard. Med mindre det da skulle bli enighet om et nytt regelverk, spesielt for Polhavet.

Tvilsomt

Kommisjonens vedtak tyder på at man i alle relasjoner ikke anser den gjeldende folkerett tilstrekkelig til å møte framtidens utfordringer i nord. Hensett til EUs bekymringer er det likevel tvilsomt om en ny rettsorden har mye for seg. EUs arktiske politikk baserer seg tross alt i stor grad på den forutsetning at isen i Polhavet fortsetter å smelte. De uoverskuelige konsekvensene av det bør bekymre oss i større grad enn gleden ved å kunne seile isfritt til Nordpolen.

Men uansett, Havrettskonvensjonen vil ikke hjelpe oss å gjøre så meget med dette. Det er helt andre virkemidler som spesifikt angår klimaproblemet.

For det andre, Havrettskonvensjonen forhindrer ikke utviklingen av slike nye forvaltningsregimer som EU etterlyser, heller ikke i Polhavet. Den regulerer ikke uttømmende alle spørsmål som er eller kan bli aktuelle. Med dette er det ikke sagt at regelverket er tilstrekkelig i alle sammenhenger. Det vil bli behov for nye regler for miljøvern eller forvaltning av marine ressurser. Men man må ha et utgangspunkt for etableringen av slike. Og havets folkerett slik den gjelder i dag er det nødvendige instrument.

Solid fundament

Så skal det også minnes om at Polhavet ikke sto øverst på dagsordenen når den nye havets folkerett ble forhandlet fram på 1970- og tidlig på 1980-tallet. Men de bekymringer som aksentuerte behovet for en ny, internasjonal rettsorden den gang – miljøvern, bærekraftig ressursforvaltning og ønsket om klare grenser for den nasjonale jurisdiksjon – ligger fremdeles som et solid fundament for hvordan både regionale og ikke-regionale aktører bør tilnærme seg utfordringene i nord.

EUs erkjennelse av dette utgangspunkt gjør at Unionens arktiske politikk vil være et positivt bidrag, snarere enn et problem, for Norges interesser i de nordlige havområder.

På forsiden nå


Berget seg uskadd ut fra boligbrann

Brannvesenet fikk raskt slukket brannen.

...

Nordlendinger: Vi er redd for Putin

Bare klimaendringer skremmer oss mer enn den russiske bjørnen, viser nye meningsmåling.

...

Frekke tyver stjal mopeden til Erlend (17)

Da Erlend Theodorsen skulle kjøre til skolen tirsdag morgen, var mopeden søkke vekk.