Siden statsbudsjettet for 2009 ble lagt fram, har debatten gått heftig i både Nordlys og andre medier om nordområdesatsingen er noe å skryte av.

Opposisjonspolitikere har etterlyst helheten i nordområdepolitikken (15.10.), og fra Arbeiderpartiets egne rekker i nord blir regjeringens nordområdesatsing beskyldt for å være en bløff (9.10.): «Dessverre ser man en tilfeldig sammensatt smørbrødliste for diverse gode saker for samer, nordlendinger, Jan Mayen, Russland, fred og miljø og slikt», skriver Ragni Løkholm Ramberg og Kristina Torbergsen fra Troms Arbeiderparti. De bedyrer at de er for både samer, Jan Mayen, miljø og fred, men at noen nordområdesatsing er dette ikke. Er det det? Og er det riktig at de siste års nordområdesatsing er en bløff?

Tradisjonelt har begrepet nordområdepolitikk vært forbeholdt utenrikspolitikk i våre nordlige nærområder, det vil i praksis si vår politikk i forhold til Russland og andre stater i Barentshavsområdet, inkludert Svalbard.

Da den rødgrønne regjeringen tiltrådte høsten 2005, erklærte den nordområdene som hovedprioritet i norsk utenrikspolitikk, og et drøyt år senere kom regjeringens nordområdestrategi. Her defineres nordområdene som land- og havområdene fra Sør-Helgeland i sør til Grønlandshavet i vest og Petsjorahavet i øst.

Samtidig sies det at begrepet nordområdepolitikk skal omfatte det internasjonale samarbeidet i Barentsregionen, det nordiske samarbeidet, forholdet til USA og Canada gjennom Arktisk råd og EU gjennom Den nordlige dimensjon.

Nytt ord

En smørbrødliste, helt klart, men mer interessant er det at begrepene «nordområdene» og «nordområdepolitikk» i stadig større grad har blitt brukt for å beskrive geografiske områder og politiske felt som før ble omtalt under andre vignetter. Der politikerne tidligere avla visitter i Nord-Norge eller Barentsregionen, har utenriksminister Jonas Gahr Støre de siste årene reist til Nordområdene (ja, ofte med stor N), enten det nå er snakk om Kirkenes eller Murmansk.

Nordområdepolitikk har blitt et nytt ord for den kalde krigens sikkerhetspolitikk, 1990-tallets russlandspolitikk eller Barentssamarbeid – samt den sidrumpa nærområdepolitikken, som liksom skulle gjøre Færøyene og Grønland til sentrale skikkelser i norsk utenrikspolitikk.Begrepet har blitt en tidsriktig etikett som signaliserer framtidshåp og vitalitet, i stor grad personifisert gjennom Gahr Støres faglige trygghet og dynamiske framtoning.

Også i den innenrikspolitiske debatten har nordområdene fått innpass, som en hipp variant av tidligere Nord-Norgetiltak med smak av distriktspolitikk. Den nye nordområdepolitikken er historien om at «det er i nord det skjer».

Nytt lys

Gammel politikk skal forsøksvis fylles med nytt innhold, men framfor skal den skinne i et nytt lys. Da en stortingsmelding om nordområdepolitikken ble lagt fram i 2005, uttalte både eksperter og politikere at det var en skjellsettende hendelse i norsk utenrikspolitikk. Aldri før hadde mulighetene og utfordringene i nord blitt samlet i ett dokument, ble det hevdet.

Det ingen lenger syntes å huske, var at så sent som i 1998 hadde Bondevik I-regjeringen lagt fram en stortingsmelding om «nærområdepolitikken», som i all hovedsak dekket de samme saksområdene. Petroleum var riktignok kommet til som et nytt saksfelt, men heller ikke 2005-meldingen ble dette vesentlig vektlagt. I stor grad var det altså snakk om samme saker i ny innpakning. Nærområdepolitikk var ut, nordområdepolitikk in.

Jonas Gahr Støre har med kløkt klart å forene utenriks- og innenrikspolitiske hensyn i nordområdepolitikken. For å sikre entusiasme rundt det som i bunn og grunn dreier seg om norske sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser i forhold til omverdenen, er det skapt en bevisst vaghet i skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk. Utenriksdepartementets eget budsjett for nordområdetiltak har økt år for år siden regjeringsskiftet. Det er her den virkelige nordområdesatsingen ligger.

Storsatsing? Tja

Dessuten har man de siste par årene i statsbudsjettet sammenstilt også de andre departementenes tiltak i nord, hovedsakelig å betrakte som innenrikspolitikk. Her har man også en pen vekst å vise til, men kritikerne har et poeng når de hevder at dette er å betrakte som mer ordinære politiske tiltak.

Problemet med å gå ut så ambisiøst som Støre har gjort, er at begrepet «storsatsing» også er relativt, altså at det alltid er mulig å forvente mer. Og noen ønsker mer «Jan Mayen», andre mer «fred og miljø og slikt». Smørbrødliste, ja. Bevisst uklarhet i skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk, ja. Storsatsing, tja. Bløff, kanskje ikke.