Folkebibliotek som institusjon er flere hundre år gammel, og har sitt utspring i folkeopplysningstanken. På 1700-tallet fikk Norge sine første leseselskaper og bibliotek, blant annet Deichmanske bibliotek i Oslo som startet opp i 1785. Det norske skole- og bibliotekvesenet ble for alvor utbygd i løpet av 1800-tallet. På denne tiden, og helt fram til begynnelsen av det 20. århundre var Norge et av de fattigste nasjonene i Europa. Allikevel ble det satset på å spre kunnskap og kultur til allmuen, selv med de begrensede midlene en hadde til rådighet.

Ifølge FN er Norge pr. 2008 et av verdens rikeste land. Men hvordan er rikdommen fordelt og forvaltet? En hører stadig vekk om anstrengt kommuneøkonomi og beinhard prioritering.

Under paneldebatten i det 71. norske bibliotekmøtet i Bergen den 6. mars 2008 uttalte professor Ragnar Audunson fra Høgskolen i Oslo at det å ansette en bibliotekar er noe av det mest kostnadseffektive en kommune kan gjøre. Ofte er hensyn til økonomi overordnet kvalitetshensyn, kommunene skiller seg sånn sett ikke fra næringslivet.

Om en benytter seg av nytte-kostnadsanalyse som en føring på hvor vellykket en investering er, vil en i biblioteksammenheng måtte se på bruken av tjenesten for å legitimere bibliotekets budsjettpost. I 2006 hadde Balsfjord folkebibliotek driftsregnskap på under en halv million kroner, eller kr. 89,22 pr. innbygger. Tilsvarende tall for nabokommunen Målselv var drøyt to millioner kroner, eller kr. 332,12 pr. innbygger. Dessverre har Balsfjord folkebibliotek blitt tildelt en særdeles trang budsjettramme over flere år, noe som har resultert i lave utlånstall.

I 2006 hadde Balsfjord et totalt utlån på 7569 dokumenter, mot 48.884 i Målselv. Om en så deler driftsregnskap på antall utlån, kostet hvert utlån i Balsfjord kr. 65,50, mot kr. 44,69 i Målselv.

SFO-tilbud

Rådgiver Aud Tåga fra Troms fylkesbibliotek har tidligere uttalt at et folkebibliotek blant annet er et utmerket SFO-tilbud. I Sørreisa kommune har ungdommen vært flittige brukere av folkebiblioteket takket være nyoppussede lokaler, folkebibliotekets lokalisering i sentrum av Sørreisa, svært høy standard på tjenesteytelsene og gunstige åpningstider.

Men hva vil skje nå, når kommunen har foretatt en midlertidig nedskjæring av mediebudsjettet fra kr. 95.000 til kr 30.000, og reduksjon av bemanning fra 1,5 årsverk til 0,7? Hva vil nå skje med åpningstider? Bemanning? Dette er et beklagelig utslag av økonomer som overstyrer fagfolk, og kan føre til at kommuner mister fagkompetanse.

En nyere utfordring i Norge er at forskjellen mellom fattig og rik blir større. Bibliotek er en arena som sikrer like muligheter for alle, for eksempel i utdannelsesøyemed. Dette bør politikere være klar over.

Mange folkebibliotek tilbyr voksne studenter studierom med fasiliteter som PC med skriver, og i noen bibliotek (Skjervøy, Nordreisa med flere) kan en dessuten tilby videokonferanserom. Sannsynligvis vil behov for et slikt tilbud øke dersom det regjeringsoppnevnte Stjernø-utvalget får gjennomslag for forslaget om å slå sammen noen av landets 57 høgskoler og universiteter.

Ikke gratis

Selv om det høres ut som en selvfølge, er det nødvendig å understreke viktigheten av å sikre tilgang til slike ressurser, men det er ikke gratis å få til dette! Det må politisk velvilje til å gjøre slike investeringer.

Selv om man i små og/eller fattige kommuner må foreta beinharde prioriteringer, kan ikke ansvarlige politikere se bort fra helhetstilbudet til innbyggerne.

De minste kommuner kan inngå samarbeid for å sikre et bibliotektilbud. Lov om folkebibliotek krever at det finnes folkebibliotek i hver kommune, dersom kommunen ikke har det er det et lovbrudd.

Å satse på biblioteksektoren er å investere i framtiden.