Reidar Nilsen, leder av Norges Fiskarlag ber i Nordlys 13. mars fiskerne om å slutte rekkene mot Carsten Smith-utvalgets innstilling, som nylig ble lagt fram. Forslag om et regionalt forvaltningsnivå, med tre representanter fra fylkestinget og tilsvarende fra Sametinget skal sikre ikke bare samer, men alle langs kysten av Finnmark større innflytelse og lokalt eide kvoter. Nilsen synes det er utrolig at Sametinget tillater seg å forlange råderett over fiskeressursene.

Dette har selvfølgelig Reidar Nilsen all rett til, men samtidig gjelder vel denne saken ikke bare en yrkesgruppe, men et folks rettigheter?

Jeg er kvinne og akademiker. Jeg drev sporadisk dorgefiske i Solbergfjorden som barn – og har ennå bruk i havet når vi er på Træna om sommeren, og inngår dermed potensielt i kategoriene andre som Nilsen er redd for nå skal gis en rett de før ikke har hatt.

Det jeg som kvinne imidlertid legger min ære ned i, og hyller mine formødres kunnskaper gjennom, er ved å tilberede og servere fisk som hentes opp av havet. Jeg har lirket de gamle oppskriftene på fiskegrateng og fiskekaker ut av min slekts eldre kvinner. Alle våre gjester – og på sommeren når vi er ute i havgapet er det mange – kan ta del i og glede seg over all den rikdom kysten gir og all den kunnskap som kvinnene la ned i å gjøre ressurser menn hentet inn om til måltider man kunne dele.

Oppgjør

Jeg hadde en oldefar som var høvedsmann på Lofoten i en alder av 18 år. Jeg har en annen oldefar som ble farlaus under vinterfiske i Varangerfjorden. Min oldemor grov opp settepotetene og satte kursen tilbake til sine slektninger her i Troms.

Våre formødre ofret òg både liv og helse, Nilsen. Hun og tusenvis av andre kvinner; både de som levde før og de som er hennes etterkommere, er – slik Reidar Nilsen argumenterer – ikke del av det «folket» som hadde eller skal ha framtidig utsagnsrett over ressursene i havet. Og dermed hva som er denne kystens framtid.

Jeg stiller meg bak Norges Fiskarlags kamp for at kysten skal bestå av levende lokalsamfunn. Men skal kysten bestå av levende lokalsamfunn, må vi kanskje være modig nok til å ta et oppgjør med dagens forvaltningssystem? Alle ser at hele kysten blør, og jeg har ingen tro på at mer av den samme medisin, altså mer av det som er eksisterende forvaltningsprinsipper, vil kunne rette opp dette.

Til overflaten

Kanskje er det dags? Ikke minst for at på hele den nordlige kysten, og ikke bare i Finnmark, er de samiske fortider i ferd med å tvinge seg til overflaten etter lang tids slumring i så mange av livene og historiene til oss som har våre forfedre og formødre fra nord.

I dag, som en voksen velutdannet kvinne, ser jeg mine forfedre med et annet blikk enn det jeg hadde tilgang på som barn. De var først og fremst fiskere og drev med jordbruk og skoghogst på si.

Men de bar òg de samiske kunnskapstradisjonene; ikke nødvendigvis gjennom språket og de ytre symbolene som de i sin samtid så at det var klokest å prøve å legge vekk. Men mer gjennom måten de ordnet sine virksomheter og sine sosiale relasjoner på. Og ikke minst måten de forvaltet kunnskap om og i naturen på.

Og kanskje er det kunnskaper her som kan vekkes og gis en ny og mer framtidsrettet betydning?

Andre forvaltningsregimer

Bør vi derfor kanskje være modige nok til at vi slipper andre forvaltningsregimer til? At vi har tillit nok til de kunnskaper som ligger i regionene til at vi våger å satse på regionale forvaltningsregimer? Et forvaltningsapparat som er nærmere folket i region enn de er til trålredernes mektige interesseorganisasjoner, selv om dette innebærer at Sametingets innflytelse styrkes?

La oss derfor håpe at utredningsarbeid vil fortsette for Troms og Nordland, og at henvisninger til blant andre urfolks rettigheter kan riste løs på de store rederienes tilnærmede monopolstilling, og dermed bedre sikre rettigheter for hele det nordlige folket.

Det er en voksende internasjonal opinion for å reorganisere fiskeri mot mer miljøvennlig og mer kvalitetsbestandig fiske, hevder Eliassen og Hole i Nordlys 17. mars. Det er dette fisket som kan skaffe arbeidsplasser lokalt og bidra til livskraftige kystsamfunn.

Jeg vil derfor gjerne ha den retten – jeg, Nilsen; medbestemmelse over ressursene i de områder der mine forfedre og formødre i generasjoner har bodd. Dette innebærer neppe at jeg kommer til å utgjøre noen framtidig trussel for verken torskebestanden eller yrkesaktive fiskere.

Men det betyr at jeg har et håp om at den myndighet som utøves blir på et nivå der ikke bare fiskere, men de lokalsamfunn som berøres høres – i de saker som angår vår alles framtid.