Regjeringen har under utarbeidelse en melding til Stortinget om sin samepolitikk. I den forbindelse har Administrasjons- og Integrasjonsdepartementet (AID) oppfordret til innspill.

Sentralt i dette saksområdet står spørsmålet om hva det er som karakteriserer samene som gruppe. Mange som til daglig virker sammen med personer med samiske aner undrer seg over hva det er som gjør at disse skal innta en særstilling i vårt samfunn.

I Norge karakteriseres samene som urfolk. AID forteller oss at «det finnes ingen generell internasjonalt akseptert definisjon av (begrepet) urfolk». Det finnes ikke i norsk ordbok. Departementet viser til den norske oversettelse for ILO-konvensjon 169 som kilde for ordet. Den internasjonale utgave dekker ikke begrepet urfolk.

I ILO-konvensjonens engelske tekst er målgruppen Indigenous and Tribal peoples. (Merk at det står ikke Indigenous or Tribal peoples). Norge var det første land som ratifiserte konvensjon i juni 1990. I den norske utgave er definisjon av målgruppen blitt til «urbefolkninger og stammefolk».

Konvensjonen er i dag kun ratifisert av 20 land. Blant disse er Danmark, Tyskland og Nederland. Ingen fulgte Norges eksempel hva angivelse av målgruppen angår, men sier at konvensjonen gjelder «innfødte som lever i stammesamfunn». I Norge sier man at konvensjonen gjelder for to forskjellige grupper: urbefolkninger og stammefolk. Våre naboland, og ILO selv, sier konvensjonen gjelder for mennesker som må oppfylle de to krav samtidig, nemlig å være innfødte (indigenous) og å leve i stammesamfunn (tribal). Den norske forståelse representerer her et betydelig avvik.

Stammetilhørighet

På eget nettsted http://www.ilo.org/public/english/standards/norm/egalite/itpp/convention/index.htm under avsnitt coverage, utdyper ILO de to karakteristikkene tribal og indigenous på en måte som viser oss at stammetilhørighet (tribal) er ufravikelig.

De kriterier som beskriver begrepet tribal er nær identisk gjentatt i forklaringen av indigenous, sistnevnte med en tilføyelse om at folket har levd i historisk kontinuitet i et visst område, eller før andre «invaderte» eller kom til området.

Tradisjonell livsstil og en kultur og levemåte som er forskjellig fra andre deler av befolkningen, så som måten å livnære seg på, språk og skikker, etc. er sentrale elementer i hva ILO kaller stammesamfunn. Disse inngår i karakteriseringen av så vel tribal som indigenous. Stammetilhørighet kan derfor ikke utelates når en på norsk gjengir indigenous peoples som urbefolkning/urfolk med henvisning til ILO169.

I 1957 fremmet ILO en tilsvarende konvensjon (nr. 107). Konvensjonen av 1989 er en revisjon av denne med samme målgruppe og formål. I 1957 var konvensjonens tittel Indigenous and Tribal Populations Convention, 1957. I 1989 ble ordet Population erstattet med Peoples, men ellers var tittelen også nå Indigenous and Tribal Peoples Convention, 1989. Den norske oversettelse i 1957 (se St. prp. nr. 36, 1958) var Konvensjonen om innfødte befolkningsgrupper og andre befolkningsgrupper som lever under stammeforhold. Man må kunne spørre hvorfor man, tretti år senere, kaller ILO 169 for Konvensjonen om urbefolkninger og stammefolk?

Rett og riktig?

Skal ILO-konvensjon 169 være en folkerettslig referanse for samene i Norge forutsettes det at de lever i stammesamfunn. Samerettsutvalget har imidlertid uttalt (1981), i tråd med den alminnelige oppfatning, at samene i Norge ikke lever i et stammesamfunn. Derfor tilhører ikke samene den målgruppe som konvensjonen berettiger.

Når Stortinget har ratifisert en norsk gjengivelse av en folkerettslig tekst som ikke samsvarer med den opprinnelige, er det den norske tekst som gjelder i Norge. Men er det da rett og riktig å referere til dette som internasjonal rett og i henhold til ILO 169-konvensjonen? Ratifiseringsproposisjonen, St.prp. nr. 102 (1989-1990), viser at Stortinget heller ikke ble orientert om dette avvik.

Det står selvsagt fritt opp til regjeringen og andre å kalle samene i Norge for urfolk. Når man reservasjonsløst viser til ILO 169, er det imidlertid fare for at man bruker ILOs humanistiske ideal på utilsiktet måte. ILO selv sier at «konvensjonens formål er å forbedre levekårene og arbeidsbetingelsene for innfødte stammefolk så de kan fortsette å eksistere som eget folk om de ønsker det». Er det dette som gjør konvensjonen nødvendig som samepolitisk instrument? Er kanskje ikke samene hundre prosent likestilte velferdsnytere i dagens norske samfunn?

Redskap

Svekker en den humanitære begrunnelse, og gjør ILO 169-konvensjonen til et redskap for politisk maktfordeling og krav om territoriale rettigheter, vil den stort sett forbli uratifisert lik sin forgjenger. Organisasjonen Minority rights group international viser i sin rapport for 2007 at ILO 169 er den klart minst ratifiserte konvensjon som angår minoriteter.

En utdypende beskrivelse av forskjellene i den norske konvensjonstekst for ILO169 i forhold til ILOs engelskspråklige versjon, er å finne på http://www.edl.no.