Det er nå mer enn 40.000 barn i Norge som får eller venter på hjelp fra barnevernet. Dette er et dramatisk høyt tall – og det er all grunn til å forvente at antallet bekymringsmeldinger vil fortsette å øke i samme tempo de kommende årene.

Ei slik dramatisk utvikling burde få de fleste av oss til å reflektere over hva som skjer i dette samfunnet som omtales som et av verdens beste å bo i. Er det slik at vi bekymrer oss stadig mer, samtidig som vi har stadig mindre å bidra med ?

Hvordan kan økningen forklares?

Enkelt sagt kan forklaringer ha to utgangspunkt:

1. Det er trekk ved samfunnsutviklinga og barns oppvekstsituasjon som stadig forverres slik at stadig flere barn (og familier) trenger offentlig hjelp.

2. Terskelen for å melde bekymring til barnevernet er blitt lavere hos folk flest. Det er rimelig å anta at begge utgangspunkt er aktuelle når økningen av bekymringsmeldinger skal forklares.

Barns oppvekstsituasjon preges av en del negative utviklingstrekk: Rusmisbruk hos voksne øker i noen grad. Samfunnet (og familier) preges av stor grad av mobilitet med stadige skiftninger av bosted og oppvekstmiljø med tilhørende oppriving av nettverk. Stadig flere ekteskap og samboerforhold oppløses med den konsekvens at barns familiesituasjon og tilknytning til voksne preges av uro og usikkerhet.

Hva kan offentlig barnevern bidra med?

Barnevernsansatte og Barneombudet roper på stadig større ressurser til det offentlige barnevernet. Det er det kanskje behov for? Men det er ingen grunn til å tro at offentlig barnevern i særlig grad kan avhjelpe den kritiske situasjonen mange familier og barn er i. Det offentlige barnevernet mangler ressurser og evner til forebyggende arbeid.

Plassering av barn i barnevernsinstitusjon har ingen ærerik historie. Det finnes knapt et eneste eksempel på at tida i slike institusjoner har ført til ei god utvikling for barna. Fagfolk i barnevernsarbeid fraråder slik institusjonsplassering. Alternativet til plassering i institusjon er plassering i fosterhjem.

Rekrutteringen av fosterforeldre går tregt og mange fosterhjemsbarn omflyttes fra sitt første fosterhjem til ett eller flere nye fordi fosterforeldrene ikke makter de nye utfordringene de har tatt på seg. En slik skifting fra foreldre til fosterforeldre – og videre til nye fosterforeldre er direkte ødeleggende for barn. Barnevernets utgifter til plassering av barn utenfor heimen er svært store. Det må være interessant å vurdere hvor omfattende tiltak som kunne ha vært satt inn i – og rundt heimen, dersom kostbare institusjonsplasseringer hadde vært unngått.

Nettverk kan mobiliseres

Det offentlige barnevernet har for lengst spilt fallitt. De tvangstiltak som iverksettes har i minimal grad positiv effekt for de aktuelle barna.

Dette er forhold som gang etter gang er faglig dokumentert. På tross av slike negative erfaringer fortsetter staten gjennom Fylkesmannsembetet å tvinge kommunene til å bruke stadig mer penger på slike omsorgsovertakelser. Samtidig er forebyggende barnevern og støtte til familier kommet helt i bakgrunnen.

Det offentliges rolle må på en helt annen måte dreies over mot foreldreveiledning, støtteordninger overfor heimen, bidrag til behandling av rusproblemer – og ikke minst iverksetting av nettverksarbeid.

Familierådslag er et veldokumentert bidrag som knapt brukes i Norge. Gjennom fokus på de ressurser som tross alt finnes rundt barnet – familie, nabolag, venner, kan støttende nettverk etableres og sørge for et trygt oppvekstmiljø for utsatte barn.

Når offentlig innsats kan kombineres med privat ansvar for barn, øker mulighetene for et godt barnevern. Dette står i sterk motsetning til dagens situasjon der den private sfære i altfor liten grad utfordres. Det er en illusjon å tro at et stadig større offentlig barnevern kan være løsningen på de stadig økende antall bekymringsmeldinger.

Etter hvert som barna tas bort fra familien og nærmiljøet, avlaster dette antakelig oss som bekymrer oss. Bekymrede naboer, bekymrede lærere og rektorer tenker kanskje: Endelig skjer det noe! Men barna hjelper det ikke!