Det har vært flere oppslag i mediene rundt den norske pengestøtten til et renseprosjekt ved Norilsk Nikel sitt verk i byen Nikel på Kolahalvøya, like ved grensa til Norge. Det blir pekt på det absurde i at et lite land som Norge skal subsidiere prosjekt i Russland, og ikke minst i et privat firma som går med milliardoverskudd.

Det er lett å være enig i mange av innvendingene som er kommet. Samtidig ønsker vi å nyansere bildet noe og argumentere for at økonomisk støtte fremdeles kan være på sin plass, men at formen på den bør vurderes.

Langt til Moskva

Renseprosjektet tar sikte på å redusere svoveldioksidutslippene fra nikkelverket med 90 prosent. Norske myndigheter inngikk i 2001 en avtale med verkets daværende eiere og den Nordiske Investeringsbanken (NIB) om en felles finansiering av prosjektet.

Den norske støtten utgjorde vel en tredjedel av prosjektets totale kostnadsramme. NIB skulle gi gunstige lån som dekket en tredjedel av kostnadene, mens eierne skulle finansiere siste tredjedelen. Siden da er lite skjedd.

En årsak til at lite har skjedd siden 2001 er privatiseringen av russisk industri som startet siste halvdel av 1990-tallet. Privatiseringsprosessen som fulgte med omleggingen av det økonomiske systemet i Russland innebar overføringer av produksjonsutstyr og tilgang til naturressurser til noen få personer for en relativt billig penge. Disse personene henter nå ut milliarder i overskudd fra sine investeringer, og eksempelet Norilsk Nikel er ikke enestående.

De nåværende eierne av Norilsk Nikel er investorer som sitter i Moskva, mens den daglige ledelsen ved verket er lokalisert i Nikel. Det at eierne kan ta ut svære overskudd betyr ikke at ledelsen av verket har midler til å investere i renseutstyr og moderne produksjonsteknologi. Privatiseringen har ikke betydd at bedriftene har fått tilført egenkapital og kunnet pløye tilbake overskuddene sine i virksomheten. Årsaken er at interessene til eierne og ledelsen ikke nødvendigvis er de samme. Her er det en asymmetri mellom sentralt hold og nord som ikke er helt ukjent i de nordiske landene heller.

Teknologiske løsninger

Bakgrunnen for avtalen om rensing som ble inngått i 2001 er at både finske, norske og svenske industrikonsern har tilbudt å implementere teknologiske løsninger for en renere produksjon. Men vestlig teknologi har vestlige priser, og kostnadene for disse løsningene ble lenge sett på som for høye for de russiske eierne av verket.

Selv om både finske, norske og svenske myndigheter gikk inn og tilbød støtte til innføring av renere teknologi, så var denne støtten beskjeden i forhold til prisen på prosjektene, og bidro ikke til at de tilbudte prosjektene ble akseptert.

I stedet gikk russiske forskningsmiljø i gang med å utvikle teknologi for å redusere utslippene fra produksjonen ved nikkelverket i Nikel. I tillegg til rensing fokuserer de også på økt ut- og gjenvinning av eksklusive råstoff fra malmen og fra avfallsprodukter som tidligere ble dumpet. Den nye teknologien betyr dermed økte inntekter og redusert mengde avfallsstoffer, noe som skulle være sterke insentiv for industrien til å få den implementert. Dette viser at det er viktig med teknologiske løsninger som er utviklet lokalt, er lokalt tilgjengelig, og tilpasset lokale forhold.

Når industrien på Kolahalvøya likevel drøyer med å ta i bruk denne teknologien, ligger mye av årsaken i ulike interesser mellom sentrale eiere og lokal bedriftsledelse. Dette viser at parallelt med teknologiutvikling er det viktig å bygge opp kunnskap om hvordan samfunnet som teknologien skal implementeres i fungerer. Det dreier seg om beslutningsstrukturer, kultur, juridiske forhold og økonomisk system.

Langsiktig samarbeid

Det er i denne sammenheng de norske miljømillionene kan komme til nytte. For dette handler ikke om at Norge er det rike landet som «kaster» ut penger i hytt og vær. Forurensede utslipp tar ikke hensyn til landegrenser. Det handler om felles natur og miljø i Barentsregionen. Utviklingen i regionen, både økonomisk og miljømessig, vil avhenge kritisk av den lokale tilgangen til kompetanse og forskningsbasert kunnskap.

Vi foreslår derfor at de 270 millioner kroner som den norske regjeringen har satt av til rensing av nikkelverket i Nikel omformes til grunnkapital i et fond eller stiftelse der den årlige avkastningen brukes til forskning på bærekraftig industriell utvikling i Barentsregionen.

Forskningsmidlene bør fordeles likt mellom områdene naturfag, teknologi og samfunnsfag, og forskningsmiljø i regionen bør prioriteres. I tillegg bør det åpnes for støtte til investeringer i miljøvennlig teknologi.

Det er viktig at Norge er en forutsigbar, konstruktiv, og ikke minst utholdende samarbeidspartner i Nordvest-Russland. I så måte har den norske støtten til rensingen av nikkelverket i Nikel vært et signal om at Norge ønsker å spille en rolle i den langsiktige industrielle utviklingen i regionen. Med et «miljøfond» til forsknings- og investeringsformål har den norske regjeringen anledning til å bidra til at regionen får bygge opp sin del av kompetansen som vil bli så kritisk i framtiden, samtidig som den kan bidra til å redusere noen miljøproblem. Ved at forskningsmidlene brukes i regionen kan en også bidra til å motvirke noe av asymmetrien mellom sentralt hold og nord.

Å trekke tilbake de 270 millioner kronene uten å komme med konstruktive alternativ, vil være det samme som å signalisere oppgitthet og sviktende framtidstro i en situasjon som ellers er preget av løsningsorientering og optimisme.