I Dagbladet lørdag 03.02 kritiserer Marie Simonsen Likestillings- og diskrimineringsombudet for å ha blitt utydelig og lite synlig etter omorganiseringen i fjor. Ombudet viser til at hun har kommentert aktuelle saker i mediene, og at det å behandle enkeltsaker fører til endringer også for andre enn de vedtaket gjelder. Simonsen etterlyser en offensiv pådriver i likestillingsarbeidet. Vi argumenterer for at en slik aktiv rolle forutsetter en regionalisert likestillingspolitikk med regionale likestillingssentre.

Å være en aktiv pådriver er knyttet til inngående kjennskap til konkrete utfordringer. Verken etnisk diskriminering eller diskriminering på grunnlag av kjønn er storbyfenomen. Vi i distriktene opplever at vaktbikkje- og pådriverrollen i stor grad har vært begrenset til sentrale områder av landet og generelle problemstillinger. Vi er derfor glade for at det regionale likestillingsarbeidet er et prioritert område for Barne- og likestillingsdepartementet (BLD). Dette innebærer en aksept for at regional kompetanse og tilstedeværelse i regionen er nødvendig i arbeidet med å fremme likestilling. Likestillings- og mangfoldsarbeid må inngå i regionale og lokale utviklingsprosesser, slik det kommer til uttrykk i aktivitets- og redegjørelsesplikten, jfr. Likestillingsloven.

Fortsatt mannsdominans

Arbeid for likestilling mellom kjønnene er ikke nytt. Det er produsert og gjennomført handlingsplaner for likestilling, «kvinnemeldinger», egne kapitler om likestilling og kjønnsperspektiv i både fylkesplaner og regionale utviklingsprogram. Kommuner og andre lokale og regionale aktører har gjort likeså.

Likevel går ikke arbeidet med likestilling fort framover. Fremdeles er 83 prosent av ordførerne menn. Blant topplederne er cirka 78 prosent menn. Norge har det mest kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Vest-Europa, og kvinner tjener i gjennomsnitt 85 prosent av det menn gjør. Kvinnene flytter også i størst utstrekning fra distriktene.

I et nylig avsluttet arbeid for Arktisk Råd påviser Kvinneuniversitetet Nord, ikke overraskende, at petroleumssektoren er svært mannsdominert. De fleste kvinnene i næringa jobber innen catering. Det finnes kvinner i lederposisjoner, på plattformer, i styrerom og i selskapenes ledelse, men de er få, og mennene besitter topposisjonene. I byråkratiet er situasjonen bedre, mens det på det politiske feltet står dårligere til.

Betydningen av olje- og energinæringa for den breie samfunnsutviklinga blir i liten grad gjort til gjenstand for utredninger og debatt. Debattene og konferansene i sektoren domineres av menn. Kjønns- og mangfoldsperspektivet er lite fremme, og en aktiv likestillingspolitikk mangler. Det får konsekvenser for både kvinner og menns levekår og unge og eldres liv.

Store utfordringer

Våre erfaringer med opplæring av fylkesmannsembetene, som har ansvar for å følge opp likestillingspolitikken, viser behov for mer arbeidskraftressurser, men også bedre kompetanse for å utføre likestillingsarbeid.

I kommunene og fylkeskommunene er svært mange likestillingsutvalg nedlagt, og personalressurser til aktivt likestillingsarbeid er det få som har. Arbeidet med likestilling skyves derfor langt ned på prioriteringslista til saksbehandlere med mange andre oppgaver.

Kanskje mangler de også kunnskap, faglig ekspertise og statistikk å støtte seg på? Samtidig ser vi store likestillingsutfordringer på en rekke samfunns- og politikkområder. Det er derfor nødvendig med fornyet innsats og nye grep.

Regionalpolitikk med et kjønns- og likestillingsperspektiv handler om å bringe regionens likestillingsutfordringer inn i utviklingspolitikken. Særtrekkene i den enkelte region må være basis for utforming av likestillingsstrategier og tiltak. I praksis betyr det at utformingen av politikken må gjøres med grunnlag i lokal kunnskap og i samspill med regionale og lokale aktører. Likestilling er resultat av handlinger.

Regionale sentre

Å regionalisere likestillingsarbeidet er nødvendig for å kunne gjennomføre den nasjonale likestillingspolitikken. Det krever en pådriver og kompetansetilbyder som kjenner regionens utfordringer, som inngår i nettverk med utviklingsaktører og som er der det skjer.

Regjeringen har som overordna mål i distrikts- og regionalpolitikken å legge til rette for likeverdige levekår i hele landet og opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

Lave fødselstall, unge menneskers utflytting og forgubbing av småsamfunn må analyseres ut fra et kjønnsperspektiv. Likestilling betyr likeverdige menneskelige utviklingsmuligheter for alle. Når søkelyset settes på levekår i distrikts- og regionalpolitikken, må konsekvensen bli at likestilling settes som et selvstendig mål og ikke et middel for å nå andre mål.

I Soria Moria-erklæringen uttrykte regjeringen sterk vilje til å arbeide med likestilling. For å få dette til kreves et desentralisert likestillingsapparat, og økonomiske midler til levedyktige likestillingssentre. Slike sentre vil peke på utfordringer, identifisere barrierer og bidra til endring. På denne måten kan pådriverrollen revitaliseres, og det kan bli fart på likestillingsarbeidet i Norge.