I politisk vanskelige trålersaker, som gjerne foregår i fiskevernsonen utenfor Svalbard, er det et dilemma for Norge hva som skal komme først: utenrikspolitiske vurderinger eller juridiske hensyn.

Elektronsaken i oktober 2005 førte med seg uenighet om hvilken myndighet som burde ha innflytelse over Kystvaktens operasjoner. Politimesteren i Troms, Truls Fyhn, var under og etter saken kritisk til måten Kystvakten hadde håndtert den på. Hans hovedanliggende var at politiet ikke var inkludert i den operative beslutningsprosessen under Elektronsaken, selv om de ifølge loven skulle vært det. Andre vil mene at påtalemyndighetens reelle fravær av innflytelse over Kystvakten i slike situasjoner har klare utenrikspolitiske fordeler for Norge.

Helt siden etableringen i 1977 har Kystvakten vært statens potet: Den kan brukes til det meste. Selv om Kystvakten er underlagt Forsvarsdepartementet, ligger flere av dens funksjoner utenfor departementets myndighet. Dermed kan det forekomme at enkelte av oppgavene kommer i konflikt. Dette gjelder særlig for to av disse rollene.

Instruksjonsrett

På den ene side skal nemlig Kystvakten være en del av Norges sjøforsvar, med alt det innbefatter. På den annen side er Kystvakten utøver av såkalt begrenset politimyndighet, har inspeksjons- og kontrollmyndighet, samt rett til å iverksette tvangstiltak overfor sivile. Den er da underlagt politi og påtalemyndighet. Dette er konkretisert i Kystvaktloven fra 1997, der det heter at «Kystvakten er ved etterforskning og anvendelse av tvangsmidler underlagt påtalemyndigheten» (§ 34 første punktum).

Den rådende holdningen i Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Kystvakten har vært at «påtalemyndigheten overtar når båten klapper til kai». Politi og påtalemyndighet står for en annen tolkning. De mener at de skal ha både formell og reell instruksjonsrett over Kystvakten når denne er utøver av politimyndighet. Altså; med ansvar må det følge innflytelse. Det ser ut til at den siste av tolkningene er i tråd med Kystvaktloven. Dette er gradvis i ferd med å synke inn i Utenriksdepartementet og de høyere lag av Forsvarsdepartementet og Kystvakten.

Men den juridiske forankringen er formell. Det er som vi vet ofte forskjell på teori og praksis, og det viser seg at politiets reelle instruksjonsmyndighet i praksis begrenses av det aktuelle kystvaktfartøyets skipssjef. Han tilhører Forsvarets kommandokjede og har det operasjonelle ansvaret når Kystvakten går til aksjon. Dersom skipssjefen vurderer en operasjon til å være sikkerhetsmessig uforsvarlig, vil han kunne avblåse hele operasjonen. Og det vil vel ikke være unaturlig å forvente at en skipssjef først spør sine egne i Forsvaret til råds dersom det skulle komme til konflikt mellom politi og påtalemyndighet på den ene siden, og utenrikspolitiske hensyn på den andre.

Tilsidesettelse

Slik det er nå undergraves politiets formelle ansvar av at det i Kystvakten har utviklet seg en kultur for å tilsidesette politiets innflytelse over egne operasjoner. Dette ble tydelig illustrert med Elektronsaken. Samtidig har politi og påtalemyndighet på sin side vært for passive i sine krav om innflytelse. Uansett svekker dette de juridiske hensyn under Kystvaktens operasjoner, og åpner for at Kystvaktens egen kommandostruktur – til sjuende og sist Forsvarsdepartementet – kan påvirke denne delen av politiets myndighetsområde.

Også Utenriksdepartementets rolle er viktig her. De blir rutinemessig informert av Forsvarsdepartementet. Det er UDs jobb å informere og kommunisere med representanter for trålerens flaggstat, samt gi Forsvarsdepartementet, Kystvakten og andre aktører «uformelle utenrikspolitiske råd». Hva det betyr i praksis er det ikke så mange som vet. Men vi vet at Kystvaktens kommandostruktur kan tilsidesette påtalemyndigheten, og det ville være rart om ikke Utenriksdepartementet ga gode råd til Forsvarsdepartementet.

Avpolitisering

Dette kan være juridisk betenkelig, men er samtidig en utenrikspolitisk fordel. Når trålersaker i vernesonen behandles av en kystvakt med tydelig formell forankring i påtalemyndigheten, sikres en avpolitisering av saken. Samtidig sikres en behandling på lavest mulig nivå, noe som gir myndighetene et politisk alibi. Det blir en sivil sak snarere enn en militær; en juridisk sak snarere enn en politisk. Dette vil lette forholdet til trålerens flaggstat, i Elektronsakens tilfelle Russland.

For Elektronsakens vedkommende hevdet Utenriksministeren underveis at operasjonen ble ivaretatt av Kystvakten. Så fikk skipssjefens vurdering av været bestemme om Elektron skulle stoppes med makt. Politi og påtalemyndighet fikk liten innflytelse på Kystvaktens håndtering av saken, fordi det var «rent operative hensyn» som skulle tas.

I hvilken grad det i realiteten var Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet som hvisket skipssjefen i øret er vanskelig å vite. Men avpolitiseringen av Elektronsaken bidro nok til å gjøre utenriksministerens samtaler med russerne enklere.