Norge og fiskevernsonen

Høyesteretts kjennelse legitimerer norsk fiskerijuridiksjon rundt Svalbard med støtte i internasjonal rett.
Publisert 05.01.2007 kl 09:34 Oppdatert 05.01.2007 kl 09:45

Tips en venn på e-post:



30. mai i fjor ble to spanske fiskefartøyer rutinemessig inspisert i fiskevernsonen utenfor Svalbard. Under inspeksjonen ble det avdekket et betydelig misforhold mellom nedtegnelsen i fangstdagboka og oppbevart fangst. For disse forhold utferdiget Troms politidistrikt forelegg mot rederiet og skipperne. Foreleggene ble ikke vedtatt, men i Nord-Troms tingrett ble de dømt for overtredelsene. En enstemmig kjennelse fra Høyesterett 27. november forkastet ankene fra både skipperne og rederiet.

Som grunnlag for påstandene fra de ankende ble det blant annet anført at Norge ikke har rettslig grunnlag for opprettelsen av den aktuelle vernesonen. I tråd med påtalemyndighetens syn kom imidlertid Høyesterett til at fiskevernsonen er hjemlet både i norsk rett og folkeretten. Om kjennelsen ikke yter noe stort bidrag til den rettslige diskusjonen vedrørende norsk kompetanse rundt Svalbard, er den like fullt interessant med henblikk på enkelte generelle spørsmål.

Ikke svekket

For det første, til tross for at reglene om fiskevernsonen utenfor Svalbard er å betrakte som «midlertidige bestemmelser» i lovens forstand, så er ikke hjemmelsgrunnlaget svekket med de snart 30 år som er gått siden vernesonen ble opprettet. Den konkrete lovhjemmel som Høyesterett bygger på synes med kjennelsen ikke å innebære noen tidsmessig begrensning i relasjon til hvor lenge fiskevernsonen rettslig sett kan opprettholdes.

Interessant i denne sammenheng er det at domstolen trekker fram de politiske beveggrunner som forklaring på den omstendighet at fiskevernsonen har eksistert i så lang tid. Rettsteknisk ville ikke et motsatt resultat hatt store implikasjoner. Fra norsk offisielt ståsted ville det imidlertid vært meget uheldig å få forskriften om fiskevernsonen kjent ugyldig med bakgrunn i et tidsmessig kriterium knyttet til den konkrete lovregel. Fra når ville man i så fall ha håndhevet bestemmelsene uten et gyldig hjemmelsgrunnlag? Og fra når ville det området som i dag omfattes av fiskevernsonen vært underlagt reglene om åpent hav?

Det må være riktig når domstolen tillegger politiske myndigheter å avveie de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende for hvilken status havområdene utenfor Svalbard skal ha etter norsk lovgivning.

Sedvanerett

For det andre legitimerer kjennelsen norsk fiskerijuridiksjon rundt Svalbard med støtte i internasjonal rett. I tråd med anførslene fra de ankende kunne man tenke seg at FNs Havrettskonvensjon uttømmende regulerer de mekanismer som statene kan oppstille for forvaltningen av havområder.

I likhet med tidligere rettsavgjørelser fra Haagdomstolen bygger imidlertid Høyesterett på at opprettelsen av fiskevernsonen har støtte i folkerettslig sedvanerett. Spesielt dristig er likevel ikke kjennelsen på dette punkt. I tillegg til havområdene rundt Svalbard er det proklamert flere ikke-diskriminerende fiskevernsoner enn de som er gjengitt i domstolens premisser.

Norge har ved opprettelsen av vernesonen unnlatt å sette spørsmålene om Svalbardtraktatens fortolkning på spissen i forhold til fiskerispørsmålene. Heller ikke Høyesterett tar i sin foreløpig siste avgjørelse rettslig standpunkt til om den norske fiskeriforvaltning ved Svalbard oppfyller kravene til likebehandling i Svalbardtraktaten. Det offisielle norske standpunkt er likevel uomtvistet og gjengitt i påtalemaktens anførsler; Svalbardtraktaten gjelder ikke i fiskevernsonen.

Paradoks

I lys av kjennelsen må likevel framheves den realitet det er at de som utøver fiske i vernesonen ved Svalbard gjør dette i henhold til et kvotesystem som er fastsatt av norske myndigheter. Det er et unektelig paradoks at nasjoner som i stor grad innretter sin aktivitet etter det norske regelverk samtidig trekker i tvil den håndhevelse som har grunnlag i de samme regler.

Om det ikke for resultat i denne saken var nødvendig for Høyesterett å ta stilling til betydningen av den norske håndhevelsen i fiskevernsonen, har jeg vanskelig for å se at en internasjonal domstol kan finne den kontinuerlige statspraksis irrelevant ved avgjørelse av jurisdiksjonsspørsmålet i Svalbards tilstøtende havområder.

Like fullt gir kjennelsen fra Høyesterett støtte til den norske håndhevelse som har pågått i mange år. Man risikerer å bli møtt med rettsforfølgelse og domfellelse også om man fisker ulovlig utenfor Svalbard. Fra et miljørettslig perspektiv kan dette vanskelig betraktes som annet enn positivt.

Vernesonen og håndhevelse av gjeldende regelverk har ikke bare et miljømessig formål, den har for det vesentlige det samme formålet som ligger til grunn for Havrettskonvensjonens bestemmelser. I hvilken grad fiskere, de være seg spanske eller norske, ikke rapporterer sin fangst eller gjør bruk av ulovlige fiskeredskaper, vites selvsagt ikke med sikkerhet. At gevinsten ved miljøkriminalitet hvis man ikke blir tatt, kan være stor, er imidlertid åpenbar. Sånn sett har Høyesterett understreket det som fremdeles bør være ett grunnlag for en forsvarlig ressursutnyttelse; effektiv håndhevelse av det gjeldende regelverk.