Like før jul brakte NRK1 klimadokumentaren «Der vinteren er velstand», med svært alvorlige undertoner for Arktis. Kanskje er det derfor tid for et lite historisk overblikk.

Den europeiske verdens nyere kjennskap til is- og klimaforhold i det arktiske område går tilbake til år 1494, hvor paven med Tordesillas-traktaten delte verden i to halvdeler; en spansk og en portugisisk. De den gang nye sjømaktene Frankrike, Holland, England og Danmark ble dermed avskåret fra utforskning etter mulige kolonier i sørlig retning, og dirigerte derfor sin innsats mot vest, øst og nord. Målet var å finne en alternativ vei til de ettertraktede markedene i India, Kina og Japan. Dette førte til gjentatte forsøk på å finne en sjøvei nord for Russland-Sibir og Nord-Amerika; kjent som henholdsvis Nordøst- og Nordvestpassasjen.

Syntes nesten uløselig

I begynnelsen syntes oppgaven nesten uløselig. W. Barents oppdaget i 1596 Bjørnøya og Svalbard, men mistet året etter livet i åpen båt etter at skipet hans var frosset inne ved nordenden av Novaja Zemlja. Den russiske flåte forsøkte gjentatte ganger å seile gjennom Nordøstpassasjen i tidsrommet 1734-1769, men forgjeves.

På slutten av 1700-tallet syntes issituasjonen i Arktis plutselig å endre seg til det bedre, og Det Kongelige Vitenskapelige Selskap i London skriver derfor i 1817 til det Britiske Admiralitet at en uforklarlig minskning av sjøis er observert. Skipene Erebus og Terror ble i 1845 sendt av gårde mot Nordvestpassasjen under kommando av J. Franklin. Begge skipene frøs dessverre inne vest for King Williams Island i det nordlige Canada, og alle 130 ekspedisjonsdeltakerne omkom.

Teoretiske overveielser hadde i mellomtiden ført en rekke forskere fram til en hypotese om en isfri sentral del av det Arktiske Osean. I 1879 la derfor skipet Jeanette under kommando av G.W. De Long ut mot en forventet isfri nordpol via Beringstredet. I stedet for å finne et isfritt hav frøs skipet inne nær Vrangel Island og sank i juni 1881 nord for de Nysibirske øyer.

Tre år seinere ble utstyr fra Jeanette funnet liggende på drivisen utenfor Qaqortoq (Julianehåb) i sørvest-Grønland, hvilket viste at hele det Arktiske Osean faktisk måtte være dekket av is, og at en veldig strøm førte is fram mot øst-Grønland. Dette var bakgrunnen for Fridtjof Nansens dristige forsøk på å la skipet Fram drive over Nordpolen 1893-1896.

Titanic

Først i 1903-06 ble Nordvestpassasjen gjennomseilt av Roald Amundsen i Gjøa, med tre overvintringer. Etter erobringen av Nordvestpassasjen kom igjen noen år med forholdsvis mye sjøis, hvilket gjorde at Titanic som kjent i 1912 kjørte inn i sjøis og isfjell lengre mot sør enn forventet.

Den første gjennomseilingen av Nordøstpassasjen uten overvintring lyktes så seint som i 1932 for den russiske tråleren Sibirjakov, i en relativt varm periode. I perioden 1935-1945 hadde flere randområder til det Arktiske Osean relativt liten isutbredelse. Derfor regnet den tyske marineoverkommando i sommeren 1942 alvorlig med at USA ville utnytte de gunstige isforholdene til å sende konvoier fra Nord-Amerika til Sovjetunionen via Nordøst-passasjen. Amerikanerne kom dog aldri denne veien.

Seinere ble forholdene igjen vanskeliggjort av voksende sjøis fram til slutten av 1970-årene, hvoretter forholdene atter bedret seg med avtagende sjøis. Denne seineste utviklingen sammenfaller tilfeldigvis med perioden hvorfra vi har satellittobservasjoner.

Mange informasjoner

Det eksisterer således mange forskjellige informasjoner om naturforholdene i Arktis tilbake i tiden, men naturligvis har antallet og kvaliteten av observasjonene vært stigende opp mot vår tid. Med få unntak er det først i løpet av de siste 100 år at vi har egentlige meteorologiske målinger fra Arktis.

I dette historiske perspektiv kan man med fordel se klimadokumentaren « Der vinteren er velstand» som NRK1 sendte 21. desember, med svært alvorlige undertoner for Arktis.

Robert Corell, leder av den internasjonale organisasjonen ACIA (Arctic Climate Impact Assessment), hevdet at Arktis er under markant menneskeskapt oppvarming, og at temperaturene allerede nå er alarmerende høye. Det var derfor overraskende at budskapet ikke ble forsøkt dokumentert med en eneste av de forholdsvis lange meteorologiske måleseriene som faktisk finnes fra de områdene som ble framhevet i programmet (Finnmarksvidda, Grønland, Alaska og det nordlige Russland).

En inspeksjon av disse meteorologiske måleserier viser imidlertid at temperaturutviklingen har vært mer komplisert enn det Robert Corell opplyste.

Manglet

Det er for så vidt riktig at temperaturen mange steder i Arktis har steget de siste 30 årene, men målingene viser også at de nåværende temperaturene i Arktis generelt ikke er høyere enn i perioden 1930-40. Denne nyttige opplysningen for helhetsbildet kom dessverre ikke med i et ellers interessant program.

Robert Corell hevdet også at polarområdene er de områdene hvor man først – og samtidig – vil se tegn på en menneskeskapt oppvarming, og at det var dét man nå så demonstrert i Arktis. Derfor overrasket det også at det ikke ble opplyst at mens temperaturen i Arktis riktignok generelt har steget de siste 30 år, så er temperaturen i Antarktis samtidig sunket. Det er jo en interessant motsetning som det hadde vært naturlig og fornuftig å opplyse om.

Ingen tror vel at noen bevisst ønsker å gi et fortegnet bilde av virkeligheten, og utelatelser av ovennevnte art må derfor sannsynligvis tilskrives vanlig glemsomhet eller manglende viten. Av gode grunner er det jo kun et fåtall personer som husker temperaturstigningen mellom 1915 og 1940.

For øvrig er Arktis i seg selv en dypt fascinerende del av vår planet, som ikke trenger ekstra dramatisering for å framstå som både politisk og vitenskapelig betydningsfull.

Noen mener at isfjellet var årsak til Titanics forlis i 1912. Alternativt kunne man mistenke at for høy fart i forhold til de faktiske naturforhold var den grunnleggende årsaken til ulykken. La oss håpe at det ikke gjentar seg.