Nordmenn kom tidlig i kontakt med kvenene. Allerede på 800-tallet kom håløygene og kvenene i strid om naturrikdommene på Nordkalotten. Området rundt Bottenvika ble i seinmiddelalderen kalt for Kvænland og kvenene stammer fra det nåværende Tammerforsområdet. Siden har kvenene trukket lenger og lenger nordover, helt opp til Muonio, Kittilä og Kemijärvi.

Årsaken til denne ekspansjonen nordover lå blant annet i det svedjebruket som gikk ut på å brenne bort skogen og så i aska. Etter noen år var jorda utpint, og dette sammen med den store befolkningsøkningen var med på å underbygge den kvenske folkeforflyttingen til «havlandet Ruija» (som betyr det kvite gull) i Nord-Norge.

Kvensk folkevandring

Mange kvener utvandret på 1700-tallet til forskjellige deler av Troms og Finnmark. De kvenske bøndene som utvandret på 1700 tallet kom fra dagens Sverige/svensk side av Tornedalen, og de fleste av dem slo seg ned i Lyngen, Skjervøy og Alta.

På 1800-tallet, og da i den første halvdelen av perioden, mottok Lyngen, Skjervøy og Alta igjen en stor mengde kvener. Nå kommer imidlertid de fleste kvenene fra dagens Finland/finsk side av Tornedalen og sidedalene rundtomkring.

Fra 1830-åra tar den kvenske folkeforflyttinga en annen retning, og de fleste kvenene slår seg ned i Øst-Finnmark – spesielt Vadsø.

Betegnelsen kven

Ordet kven er blitt brukt om de kvenskspråklige menn, kvinner og barn som kom til Troms og Finnmark. Betegnelsen kven ble brukt både på de som kom fra Kvænland, dagens Nord-Sverige og dagens Nord-Finland. Det var med andre ord det kvenske språket som var betegnelsen på en kven. Det området kvenene kom fra ble tidligere kalt for Kvænland. Flere kvener som ble avhørt av grensekommisjonen ved Kilpisjärvi, kunne fortelle at de kom fra Kvænland, nærmere bestemt i området fra Torneå i Bottenvika og videre 40 mil i nord-vestlig retning opp langs Torne-elven og sideelvene, helt til den norske grensen.

Kvenene bodde langs elvene og de livberget seg som bønder og bergverksfolk.

På bakgrunn av dette er det naturlig å si at kvenene kom fra områdene omkring Tornedalen og fra selve Tornedalen.

Spesielt i perioden mellom 1700-tallet og 1900-tallet utvandret kvener i tusentall fra Norrbotten i Nord-Sverige og Nord-Finland til Troms og Finnmark. Både familier og enslige, uansett alder la ut på en vandring som i det lengste kunne dreie seg om 50 til 80 mil.

Det er mange årsaker til denne kvenske folkeforflyttinga, og jeg nevner her en del hovedgrunner:

* Krigen mellom dagens Sverige/Finland og Russland på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Krigen førte blant annet til at kvenene måtte betale både skatt og såkalte «bevilgninger» som bare økte og økte under krigen.

* Snøen kom over flere år så tidlig at de ikke fikk høstet inn kornet.

* Hunger og nød med påfølgende uår.

* Svedjebruket (svi av skogen og så i asken) krevde et mobilt folkeslag.

* Befolkningseksplosjon i Tornedalen og Tornedalsområdet.

* Kvenene kjente til handelsveiene til Ruija ved at de deltok på handelsmesser – både i Porsanger, Bossekop, Karlebotn osv.

Kvenenes valg av boplasser

Kvenene var bønder som utvandret fra Kvenland/Tornedalen til Nord-Norge. Deres valg av boplasser ser ut til å ha sammenheng med deres bakgrunn. De var kvenske skogsbønder som levde av fiske etter sik, abbor, de drev med husdyr, og de dyrket korn. I tillegg var det en del som hadde arbeidet på bergverkene i Nordbotten.

Kvenene slo seg ned på steder inne i fjordene som for eksempel Alta, Porsanger, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy osv. Inne i fjordene var det tilgang på både furu og bjørk. Det ble brukt til brensel og til å lage tømmer for å bygge hus, båt osv. Jordsmonnet var bra nok til å dyrke korn, som for eksempel bygg.

Kvenene bosatte seg ofte i nærheten av mindre eller større elver slik at de kunne vaske klær osv. I elva var det laks, røye, ørret, og ute på fjorden fisket de torsk, sei, sild, flyndre og hyse. Det var særdeles gode forhold for åkerbruk i fjordområdene, og det fikk stor betydning ved siden av hovednæringsveiene fiske og husdyrhold.

Gode beiteforhold

I Indre Finnmark slo kvenene seg ned i typiske elvedaler som Tana, Karasjok, Masi, Lakselv. Klimaet på innlandet hindret åkerbruk i form av korndyrking, men det var svært gode beiteforhold for husdyr.

Skogressursene var svært varierte, noen hadde rikelig med både bjørk og furu slik som i Karasjok. På 1700- og 1800-tallet bodde det bare kvener i Karasjok, noe som bekreftes i Bygdeboka for Karasjok. Samene bodde på denne tida fra Jergul og oppover langs elvedalen. Mulighetene for å fiske laks i elvene var gode og det var rikelig med ferskvannsfisk. Det var også gode forhold for å drive jakt og fangst av småvilt som ryper, harer osv.

I Øst-Finnmark var det dårlige muligheter for korndyrking. Det som trakk kvenene til dette området, var det gode fisket i fjordene og på kysten. De slo seg ned på steder som Vadsø, Kirkenes, Bugøynes, Vestre Jakobselv osv.

I Kåfjord i Alta jobbet det på det meste 450 kvener i kobbergruva. Kvenene var dyktige bergverksfolk og mestret den nye måten å livberge seg på en glimrende måte. Lokalbefolkningen tok godt imot dem. De lærte nordmennene å drive jordbruk og selv lærte de seg fiskeryrket.

Finnes det en framtid for kvenene i Norge?

I dag bor det kvener i fire ulike land, Norge, Sverige, Finland og Russland.

Kvenene blir i dag regnet som minoritetsfolkegruppe i Norge med de rettigheter og plikter som følger. Kvenenes offisielle språk ble forbudt i Norge i 1936, men i 2005 ble kvensk språk på nytt godkjent som eget språk i Norge.

Kvenene finnes i dag over hele Norge og deltar aktivt i oppbyggingen av nasjonen Norge.

Kvenene har imidlertid på lik linje med nordmenn og samer et behov for å kunne snakke sitt eget språk og se og høre om sin egen kultur. Dette betyr at kvenene må få sin del av statsbudsjettet, og det regner vi med at nordmenn og samer vil støtte oss i. Vi er jo et broderfolk, ikke sant!