I går morges våknet vi til elendige galluper for Kristelig Folkeparti. Jeg skal være ærlig og si at jeg godtet meg. Ikke for at partiet surrer det til for seg med sex og synd i Rogaland. Det får de nå bare holde på.

Nei, jeg er usedvanlig provosert av statsminister Kjell Magne Bondevik. Sammen med partileder Valgerd Svarstad Haugland fjollet han i gang KrFs valgkamp med dans og skryt. Siden har han holdt på. Ikke ett ord har han nevnt om at han leder tidens ran av Tromsø, Lenvik, Harstad, Bodø og rekke byen og kommuner utenfor det sentrale Østlandet.

Situasjonen er absurd. I dag er det 131 dager igjen til vi i Norge sier takk og amen til differensiert arbeidsgiveravgift. Verdens beste ordning for å skape vekst utenfor pressområdene knipses i bøtta. Hvorfor? Jo, fordi en tilfeldig klerk i Brussel ble for mektig for Kjell Magne Bondevik (KrF) og hans koalisjonsregjering.

Prisen betaler vi. Etter hvert er det regnet ut temmelig nøyaktig hva det koster oss å ha en miniputt i statsministerstolen. Privat sektor må punge ut med 1,9 milliarder kroner til staten. Nordland og Troms rammes hardest, med 1,2 milliarder kroner.

Det er Møreforskning som har regnet ut dette. Tar du byene, og sammenlikner med småpengene det krangles om i valgkampen, trer galskapen enda tydeligere fram.

Brutto prislapp i Tromsø er 250 millioner, i Harstad 87 millioner og i Lenvik 43 millioner kroner.

Tenk det, her slåss politikerne i lokalvalgkampen om tusenlapper hit eller dit, og så raner staten bedriftene i de samme kommunene for titalls millioner. Helt uten videre, og helt uten skam.

Ja da, jeg har alle forklaringene og løftene. Det er ikke vår skyld, hver krone skal kompenseres og kommunene skal ikke lide. Til vanlig tror jeg godt om norske politikere, men dette er for grovt. Det kommer ikke til å bli slik, og det vet de godt alle sammen.

Derfor tror jeg historien vil vise at denne saken blir en viktig politisk korsvei. Av tre grunner.

For det første har den ettertrykkelig avslørt at Kjell Magne Bondevik har på seg for store sko. Jeg påstår uten å blunke at dette aldri hadde vært en sak om Gro Harlem Brundtland var statsminister i Norge. Da hadde hun tatt en telefon til Island og en til Göran Persson og så var den saken grei. Kanskje måtte hun ha reist en tur ned til Brussel også, men da hadde hun sørget for å legge to-tre andre møter i løpet av turen for å spare tid.

Og det er slett ikke for sent. Det er kanskje det som provoserer aller mest. I en sak som er så viktig for Nord-Norge og Vestlandet sitter Bondevik musestille og toer sine hender. Det er så ynkelig. Han skulle selvsagt droppet fotball på Molde stadion og reist til Island, Sverige og alle andre land som måtte besøkes. Vi snakker jo om politikk, ikke juss, men det tør Bondevik ikke si høyt.

Vi får håpe han tenker det, for dette er saken som bør få begeret til å renne over for norske politikere. Det må kort og godt bli slutt på at våre statsråder må finne seg i år reise til Brussel og bli instruert av overbetalte byråkrater uten ansvar for annet enn sin grå paragraf. Det er det andre.

Om det betyr en EØS-avtale som vender tilbake til sine røtter, medlemskap eller en sveitsisk modell er ikke avgjørende i denne sammenheng. Det viktige er at vi er kjørt inn i en demokratisk hengemyr som vi må ut av.

Tenk, den største omleggingen i fredstid av norsk distriktspolitikk fant i realiteten sted i et hemmelig EØS-møte i mars. Det er klart dette ikke kan fortsette.

For det tredje burde fadesen, i anstendighetens navn, få følger for alliansene i norsk politikk.

Hvis vi skal ta KrF på alvor, har vi å gjøre med et parti som vil livet utenfor Oslo vel. Det har KrF for så vidt vist flere ganger, men nå er det overtydelig at man har gitt seg Høyre i vold.

Rekk opp hånda den som tror at de 8,5 milliarder kronene som staten får kloa i virkelig blir ført tilbake til distriktene. Du satt stille, håper jeg? Hvis ikke, vedder jeg en kasse vin på at dette skjer; Etter to år er grensene uklare, og etter fem år er det ingen som bryr seg lenger. En ny skanse er tapt, KrF og Kjell Magne Bondevik har latt den falle med åpne øyne og i tospann med Carl I. Hagen, og nye skatteletter deles ut på Aker Brygge.

Jeg kan ingenting om det indre liv i Kristelig Folkeparti, men det forundrer at dette ikke skaper opprør i egne rekker. Vi snakker tross alt om et svik som er dypere enn å begjære naboen.

Mye dyrere er det også.

Ha en god helg!