Ærlig talt, er det ikke litt pinlig å se finansminister Per Kristian fossro rundt arbeidsgiveravgiften om dagen i alt av media som gidder å høre på ham? Synes ikke dere også litt synd på Ap-Jens når han setter de kulrunde brune øynene inn i tv-skjermen og sier at han ikke visste noen ting og at alt egentlig er Per Kristian sin feil?

Ser en skrått på arbeidsgiveravgiften i valgkampen, finner en mye humor, men hvor dyr underholdning har vi råd til å tillate oss her nord? Billettprisen i denne omgangen er nylig satt av Møreforskning til 1,3 milliarder kroner for Nordland og Troms. Uten å være for pessimistisk er det mye som tyder på at det ikke vil oppnås ytterligere rabatter.

De politikerne vi har gitt makta har ikke fått til den differensierte arbeidsgiveravgiften. Klart vi må få lov til å være så ærlig å si at vi mistenker dem for ikke engang å ha jobbet aktivt med problemstillingen. Vi kan sukke og stønne over innsatsen, klarsynet og viljen deres. Men for oss som har et ønske om også i framtiden å bo i nord, så er det mer interessant å grunne litt over hvorfor, enn å fordele skylden mellom det ene eller andre politiske partiet.

Saken ESA og den norske differensierte arbeidsgiveravgiften er hundgammel og har vært gjennom flere lyskryss allerede; sist gang i 1999 og seinere i 2000. Hvordan er det da mulig at kostnader i milliardklassen bare ramler taust ned i hodet på nordnorsk næringsliv – uten å ha vært gjenstand for en årelang kamp og altoverskyggende debatt? Hvorfor har ikke næringslivet selv tvunget politikerne til å ta grepet om saken før nå? Hvordan har en tort å legge den viktigste fellessaken for nordnorsk næringsliv de siste ti årene mer eller mindre i skjebnens hender?

Kostnadene som nå påføres nordnorsk næringsliv er så store at bare rentene ville dekket opp for at bedriftene i flere år kunne ha gått i vaktturnus i stortingssalen, i departementene og i Brussel for å sikre at politikerne og byråkratene gjorde jobben sin. For det er jo ikke slik at nordnorsk næringsliv er så uskyldsrent og full av barnslig tillit at de ikke kjenner til begreper som politisk press og lobbyvirksomhet.

Heller er det nok mangel på styrke og organisering vi her ser et grelt eksempel på. De mange tusen små nordnorske bedriftene har ingen felles stemme som sørger for at de høres. Ingen felles organisasjon som fronter deres saker i de mange tilfellene når geografi overskygger bransje.

Med unntak av noen spredte lokale næringsforeninger, tre små og lite innflytelsesrike NHO-kontorer, en Snøhvit-forening og noen lokale bransjeorganisasjoner, finnes det ingen egne næringspolitiske talerør i nord. Og i alle fall ikke noen som har styrke nok til å bli hørt. Dette burde nordnorsk næringsliv gjøre noe med. De burde slutte å leve farlig, og heller organisere seg i en sterk og krystallklar organisasjon som synliggjør, presser og fokuserer de viktige felles næringspolitiske utfordringene i denne landsdelen.

NHO-ledelsen i Oslo kommer aldri til å bli det nordnorske næringslivets fremste talsmenn. Det gjør trolig heller ikke formannskapet i Bedriftsforbundet. Lite sannsynlig er det at sjefene i de mektigste bransjeforbundene noen gang får de nordnorske problemstillingene øverst i panna. De sterkeste uorganiserte kapitalkreftene har heller ikke adressen sin her oppe.

Mens de mektige hovedstadsfokuserte organisasjonene og kapitalsterke aktørene sikrer sine ressursgrunnlag og fokus, er det ingen som legger merke til det ustemte mumlende koret i nord. Et næringsliv som utad trolig oppfattes omtrent ensbetydende med fisk – i alle fall i dårlige fiskeritider.

Under næringslivsdagene i Tromsø i vår gikk debatten på at landsdelen manglet nordnorske politikere. Andre måter å se problemstillingen er at vi får de politikerne vi fortjener. Kanskje verden er blitt så ubegripelig enkel at vi faktisk får de politikerne vi driver fram, de vi fôrer med informasjon, med kunnskap, med engasjement, med støtte og med vilje.

Saken differensiert arbeidsgiveravgift er en av flere tunge veikryss for bedriftene i nord. Det har kostet dyrt. Det finnes en rekke eksempler på andre utfordringer for nordnorske bedrifter i framtiden som også kan bli kostbare, eksempelvis; kapitalmangel, ressursforvaltning, tiltakssonen, avstandsproblematikk og ikke minst den manglende forskning/kunnskap om næringslivet i nord.

Tør nordnorsk næringsliv også i morgen å stå med lua i hånden og vente på å bli oppdaget av en allvitende politisk Messias?