At noen dør er i utgangspunktet like hverdagslig som at liv blir født. Det kjennes bare ikke slik. At døden bærer i seg sorg og noe vondt, mens fødsler representerer håp og fremtid, er selvsagt vesentlig, men det er ikke bare her skoen trykker. Spesielt i den rikeste og mest moderne del av verden er døden noe vi stadig mindre orker å forholde oss til. Den er i veien. Den plager oss. Og vi kan ikke kjøpe oss fri fra den, uansett hvor gode medisiner og hvor bra helsevern vi har. At gjennomsnittsalderen øker hos de rike av oss, er i så måte ei fattig trøst, for den bare utsetter det hele; gir oss lånt ekstratid på vår uunngåelige vei mot kista.

Den siste uka har døden kommet litt nærmere på oss. Popdivaen Whitney Houston, NRK-veteranene Kjell Thue og Andreas Lunnan, og den altfor unge fotballprofilen Knut Torbjørn Eggen har alle fylt spalter som følge av sine endelikt. Dette er mennesker mange av oss av forskjellige årsaker har et distansert forhold til, men likevel folk som av ulike grunner har rørt ved følelsene til mange. Da er det også lett å føle døden nært på kroppen, om det så er personer man aldri har møtt fysisk.

Den siste uka har jeg også kjent på døden, via venner av meg. En av dem mistet faren sin, etter lang tids sykeleie. Null dramatikk, men trist åkkesom. Den andre opplevde det definitive mareritt, med en ettåring som svevde mellom liv og død. Heldigvis ble det en happy ending for sistnevnte. De som ikke har vært i nærheten av, eller faktisk mistet et barn, vil aldri være i stand til å skjønne omfanget av det. Heldigvis er dette noe de fleste av oss skånes for i denne delen av verden.

Å miste sine foreldre er derimot noe vi bærer i oss en mer eller mindre bevisst tanke om, selv om det er aldri så trist når det skjer, uansett dødsårsak. Likevel forsøker vi å sperre døden ute. Den er sjelden et samtaleemne rundt kafébordet, og bringer du den inn i selskapslivet, tar du livet av både dét og det som kunne vært tilløp til god stemning og latter. Det er i bunn og grunn synd.

En stor del av årsaken til vårt samfunns noe anstrengte forhold til døden ligger nok i dødens påminnelse om at en selv og de rundt oss faktisk er utrolig sårbare. At det tar slutt en dag, uansett hvor høy materiell velstand vi boltrer oss i. Når døden da blir stadig mer tabubelagt, og ikke minst institusjonalisert (Norge er landet i verden der prosentvis færrest dør hjemme) distanserer vi oss samtidig fra en viktig, vesentlig og uunngåelig del av livet. Det gjør den ikke mindre ubehagelig.

For litt siden var jeg på et foredrag av Per Fugelli her i Tromsø, i regi av Kreftforeningen. Sosialmedisinprofessoren har nettopp sluppet boka «Døden, skal vi danse?», i kjølvannet av egne erfaringer med en alvorlig sykdomsdiagnose. Fugelli er en klok mann. At han er omstridt tyder også på at han er inne på et og annet, da friksjonsløse mennesker sjelden er i stand til å slå gnister.

Et av hans hovedpoenger var at en større bevissthet til døden vil gjøre oss både mer forsonet med den, og sannsynligvis også til litt snillere mennesker. Det siste burde neppe skremme noen. Og så måtte jeg notere på mobilen ei briljant setning fra mannen, om hvordan døden kanskje skremmer den delen av verden vi bor i litt ekstra: «Døden provoserer, fordi den avslører rikdommens tomhet». Lenge leve Fugelli. Òg hans tanker om døden.