Så er den i gang igjen – hetsen mot måsen. «Tromsø sentrum skites ned av måsen», sto det å lese i moderorganet her om dagen. «Hakker deg til blods», het det tidligere i vår. Andre overskrifter: «Stjeler maten vår!» «Luftens rotter!»

Tar du deg en tur i byen er det samme visa og kolleger ser vantro på meg når jeg tar måsen i forsvar.

Den stakkars måsen. Som om ikke det er nok at den har måttet finne seg i å bli til måke. Når Jens Book-Jenssen i min barndom sang «Hvite måke...» trodde jeg det var en eller annen eksotisk tropisk fugleart, for aldri har vi hatt måker i Nord-Norge.

Og hva med de lusbefengte duene? Og den skvatrete sjura. Eller den ekle kråka, som angriper alt som måtte ligne på noe det kan ha vært mat i. Og katta, skvetter rundt og lager lukt i kriker og krær. Eller den nye husguden, hunden, som med ulidelig hundeglam forstyrrer nabofreden og legger skiten sin igjen etter seg overalt, uten at eierne gidder å ta opp etter den. Tidligere i år oppholdt jeg meg en periode i Frankrike, der er det så ille med hundeholdet at jeg i ukevis gikk og så ned i gata for å unngå å trø i hundeskitt. Men det er vel flott det, så slipper jeg å se folk i øynene eller bry meg med dem! Og da nevner jeg ikke hva det koster å spyle gatene for all skitten.

Hvor vil jeg så med all denne utskjellinga av våre venner dyrene og fuglene (måsene unntatt)?

Kanskje minne om at preferansene er så forskjellige, noen hater måker (som vi altså ikke har her nord), noen hater hunder, ja, i stadig økende grad kan det synes som om mange hater mennesker. Men vi er alle levende vesener og det er plass til oss alle. Så kanskje jeg bare ville sitere Einar Skjæraasen:... På Guds jord og i hass hage er du sjøl et lite strå...

Måsen er nordnorsk, den hører til her. At mange oppfatter den som en plage kan vi takke oss selv for. Vi slenger rundt oss med matsøppel fra vår overflod, mens noen mater dem i misforstått snillhet. Og måsen søker selvsagt dit de lett finner mat. For dum er den ikke. Grådig og frekk, sa du? Ja, i så fall kan den vel stå som et utmerket eksempel på mange tobeinte i dagens samfunn: Ta det du vil ha og skit på dem som ikke klarer å forsvare seg og sitt!

Måsen lever som de fleste vet i monogamt parforhold. Min mor hadde i mange år et måsereir på hustaket. Måseparet kom tilbake år etter år. Visst var de sint, eller snarere bekymret når de hadde unger – og rykket ut i forsvar hvis de trodde ungene var i fare. Men det er da et hederstegn for foreldre? Og min mor rørte de aldri. De visste godt hvem de kunne stole på.

Visst bråker de, men jeg kjenner at jeg blir glad av måseskrikene. Jo mer lyd, dess bedre er som regel været. Takke seg til måseskrikene framfor alle som på buss, i butikker og hvor det måtte være forpester meg med musikk som ikke interesserer meg, det være seg fra iPoder, høyttaleranlegg eller bilradioer.

Så, la måsen være i fred. Den er det sikreste og vakreste vår- og sommertegn jeg vet av.