Dessuten er det god timing. Renta er på vei oppover, børsen faller som en stein. Og alle kulturarbeidere vet at det betyr oppgangstider. Nå kommer folk til å krype ut av sine tungt belånte boliger for å bruke sine siste kroner på kultur med mening i. Slik har det alltid vært.

Et kvart århundre etter at Edvard slo siste spikeren i døra, plasker en stillferdig nordnorsk visebølge inn over oss igjen. Påtrengende er den ikke, men like fullt bølge.

Ola Bremnes ble akkurat kåret til årets norsktoppartist. I en tid hvor Warhol har fått rett i at berømmelse varer i 15 minutter, fordi vi verken har tid eller tålmodighet til å konsentrere oss lenger, klarte han å sette en dundrende rekord på 95 uker med «Mi pia, din gutt». En enkel kjærlighetssang, som i følge ham selv kom rekende inn Kvæfjorden og landet i fjæresteinene utenfor den gamle skolestua hvor han jobber til daglig, der den ble skrevet ned på et kvarter.

Nå er det umulig å høre en morgensending uten å høre ham synge «Hei, duddelidei».

Bremnes er ikke den eneste gamle sliteren som har velfortjent suksess, og sørger for at musikk på nordnorsk dialekt er hverdagskost igjen. Jan Arvid Johansen har gjennom tredve år vært stemmen bak «Hortensia» og Æ og han Jens og han Krestjan Mikalsen, som danset i nordavindsvalsen fra radiokabinettet. Etter en mannsalder i bakgrunnen, har han suksess med solo-platen «Tonen og Kjærligheten», som inntok Norsktoppen sammen med Bremnes. Terje Nilsen er en tredje av nordlands gamle trompeter som har fremstått blankpolert og fin med ny plate, og fått massiv spilletid på eteren. Nordnorsk visegruppe har gjort et lite comeback, og er endelig tilgjengelig på CD. Selveste visepresidenten Ragnar Olsen er også i stativene med solo-plate. Og i morgen er han å treffe på Skarven. Olsen har vært med i interimstyret som har fått den nye viseklubben på beina.

Gamle travere som disse trenger på ingen måte musikalsk nødhjelp. De står på egne bein. Men det haster med å rekruttere en ny generasjon. Aldri har vi spadd ut så mange og store talenter som nå. All ære til Maria Solheim fra Myre i Vesterålen, Marte Heggelund fra Rypefjord og Vidar Vang fra Bjerkvik. Men hvorfor har vi ikke noen unge artister som kan oppnå samme suksess på sin egen dialekt? Det nytter ikke skylde på søringene og systemsvikt i plateselskapene, når Odd Nordstoga får synge ut av hjertens lyst. Trolig har vi oss selv å takke.

Forrige gang vi fikk en vital visescene i Tromsø var i 1975. Da invaderte studentene fra musikkonservatoriet kroa Prelaten. De trengte en scene, og det fikk de av nåværende direktør i symfoniorkesteret Finn Steffensen. Nordnorsk Visegruppe børstet støvet av samlingene til Arnt Bakke på Tromsø Museum, og sang ut på nordnorsk – noe som ikke var en selvfølge den gang. På samme måte ble folkeminnesamleren Edvard Ruud på Elgsnes en mentor for søsknene Bremnes. I Lofoten lot Jack Berntzen skjegget gro, og ble nestoren på Toilltampfestivalen. Og i Bodøs rike musikkliv skulle Terje Nilsen og Halvdan Sivertsen etterhvert markere seg – først sammen, så hver for seg. Disse artistene hadde ikke noe nært kjennskap til hverandres gjøren og laden, de var snarere produkter av sin tid. Sakene drev dem frem, som Jack Berntzen pleier å si.

De opererte i en landsdel som var sulteforet på kultur, og fikk et takknemlig publikum. I dag er det for trangt om plassen for en talentfull artist som lager egne låter på morsmålet. Det har vært gjort spredte forsøk på å gi amatørene i byen en scene hvor de får vise seg frem. Og det har alltid vært gøy så lenge det varte. Ingrid Evertsen og Jan Arvid Johansen fikk det til på Prelaten for ti år tilbake. Da Elin Østraat var vert for «Napp» på utestedet Barske Glæder kom alt fra konservatoriestudenter til amatørpoeter for å få en mikrofon, og gjorde hver eneste kveld minneverdig. Dessverre var ikke disse prosjektene drivverdige på lang sikt. Denne gangen står frivillige ildsjeler bak viseklubben på Skarven. Måtte de brenne lenge.