Overfor dette problemet har norske myndigheter drevet langt utviklet dobbeltmoral. Norge har gitt millionbeløp for å utbedre kraftverket. Pengene har blitt brukt til å forlenge driften uforsvarlig lenge. Deretter kjøper Norge billig strøm og later som om risikoen er akseptabel.

Påstanden om norsk dobbeltmoral er de enige om, de norske og russiske miljøvernerne som har ordet i Sylvi Inez Liljegrens nye bok «Arktis utfordrer» som ble lansert på Norsk Polarinstitutt mandag. Forfatteren kaller boka et kollektivt varsku om miljøet i nordområdene.

Den russiske miljøverneren er læreren og bankmannen Dimitrij Strasjinskij fra Apatity. Gjennom miljøvebevegelsen Priroda sprer han informasjon om farene ved det tilårskomne kraftverket.

De eldste reaktorene er av typen VVER440/230 og ble konstruert for å holde i 30 år. Reaktorene er vannavkjølt og kjøres uten et sikkerhetsskall som kan fange opp radioaktiviteten hvis det verste skulle skje.

Også russiske atomfysikere omtaler kraftverket som farlig. Enkelte hevder at det bør rangeres blant de farligste i verden.

En ulykke her, med spredning av store mengder radioaktivitet i atmosfæren, er et skrekkscenario. Det vil få mange andre miljøproblemer i nordområdene til å blekne i sammenlikning.

Om den norske dobbeltmoralen sier Strasjinskij:

«Norske myndigheter har gitt millionbeløp i støtte til atomkraftverket på Kola. De hevder at pengene bare er ment for å forbedre sikkerheten. Men russerne bruker dette som argument for å forlenge driften. Et atomkraftverk kan ikke legges ned på en dag. For øyeblikket foreligger det ingen kjente planer om stopp i produksjonen.»

Atomfysikeren Nils Bøhmer i Bellona deler synspunktet:

«Det er dobbeltmoral fra norsk side. Først bekymrer myndighetene seg for sikkerheten. Deretter gir de penger for å hjelpe på forholdene, og til slutt kjøper de billig strøm og later som om de glemmer hvor farlig dette i grunnen er».

Bøhmer mener at Kola atomkraftverk burde vært stengt allerede i 2003. Nylig fikk de i stedet forlenget driften av de gamle reaktorene med ti-femten år.

Bøhmer og Bellona har studert russiske miljøproblemer i mange år. Kola atomkraftverk ligger der som en stadig bekymring. I det minste burde de to eldste reaktorene vært stengt. De er ikke videre lønnsomme og heller ikke nødvendig for russernes egne kraftbehov. Krafta selges billig i Skandinavia, påpeker han.

På Kola ligger også en annen miljømessige verkebyll; de utrangerte russiske atomubåtene i fjærsteinene.

Også til dette miljøproblemet har Norge og andre land gitt store beløp. Det er et akutt behov for å få sikret atomavfallet fra ubåtenes reaktorer. Ubåtproblemet har ikke vært særlig mye fokusert i det siste i vestlige medier. Det betyr på ingen måte at problemet er borte. Ubåtene ligger der fortsatt og lite er gjort, ifølge Bøhmer.

Det som må skje, er at russerne bygger et skikkelig lagringsområde for det radioaktive avfallet sitt på Kola.

Hvem tør garantere våre barnebarn plutoniumfrie barnehager?

Det er forfatteren og filosofen Jostein Gaarder som spør, i samme bok. Han har flere ubehagelige spørsmål i samme gate: Hvem skal rydde opp etter oss? Hvem skal rydde opp etter vår fest?

Han frykter at de neste generasjonene arver så store hauger av miljøavfall at de blir vanskelig å håndtere.

Han etterlyser en ny global etikk og bruker følgende bilde for å illustrere de etiske problemstillingene:

«Ønsker vi at de menneskene som levde på kloden før oss, for hundre, tusen eller hundre tusen år siden, hadde deponert store mengder kjernefysisk avfall i havbunnen eller i huler og fjellsprekker?»

Svaret gir seg selv.