...
KRITISK: Nussir i Repparfjord, har allerede mottatt statsstøtte, og ønsker at staten skal kjøpe seg inn i selskapet, for å tilføre kapital og legitimitet. Regjeringen har bestemt at gruvedrift skal være et nasjonalt satsingsområde, og følger dermed opp de rødgrønnes plan, skriver Morten Strøksnes. Foto: Erlend Hykkerud

Mens vi kjøper sparepærer og bygger miljøbarnehager, skal vi fylle fjordene med enorme mengder giftig avfall

Morten Strøksnes mener kobbergruvene ikke dekker noen nasjonale behov.

Publisert 29.03.2014 kl 11:52 Oppdatert 29.03.2014 kl 15:16

Tips en venn på e-post:

En kobbergruve dekker ingen nasjonale behov. Om vi lar verdiene ligge, vil de øke i verdi. Det er tryggere enn å ha penger i banken.


Spaltisten mener

Heldigvis bor vi i verdens rikeste land. Vi er også blitt miljøbevisste og driver med kildesortering, bygger vindturbiner og kjører elbiler gjennom byer med miljøfartsgrenser. Naturen vår virker rein og vakker. Vi har en av verdens lengste kyststriper, dramatiske fjellformasjoner og åpne, luftige landskap der lyset og været alltid skifter. Enda bedre er det under vann. Mange steder yrer det av farger og liv. Det er en ekstrem overflod, som vi alltid har høstet av. Jo da, våre fjorder og hav er forurenset. Men tross alt: Det er veldig mye igjen å ødelegge, sammenliknet med andre steder i verden. Akkurat dette må dessverre noen ha oppdaget.

I forrige uke besluttet regjeringen, ved kommunalminister Jan Tore Sanner, at den vil tillate at 30 millioner tonn giftig gruveslam skal kunne slippes direkte ut Repparfjorden i Finnmark. Det er en grunn og viktig laksefjord, og gyteplass for torsk. Et annet selskap vil slippe ut mange hundre tonn avfall i den vakre og fiskerike Førdefjorden.

Mens vi kjøper sparepærer og bygger miljøbarnehager, skal vi fylle fjordene med enorme mengder giftig avfall som vil utradere de fleste levende organismer. Bare tre steder i verden er dette stadig tillatt: Tyrkia, Papua Ny-Guinea og Indonesia. Men disse landene har strammet inn, på grunn av enorme miljøkostnader. Av etiske grunner boikotter vårt oljefondet gruveselskaper som Freeport og Rio Tinto. I Indonesia driver de nemlig på med akkurat det samme som vår regjering vil tillate i Norge, som eneste land i verden!

Regjeringen vil tillate at en kobbergruve slipper ut tretti tusen tonn tungmetallholdig avfall i Kvalsund og enda mer i Førdefjorden. Dette må vel være en fullstendig forvarmede regioner. Folk spiser vel tang og selger barna sine til forbipasserende?

Sogn har nest lavest ledighet av alle norske fylker. Kvalsund ligger midt mellom to heftige vekstområder: olje og gassbyen Hammerfest og servicesenteret Alta. Det er rundt ti arbeidsledige i hele Kvalsund. Kanskje én vil ha helse og kvalifikasjoner til å ta jobb i gruveindustrien Resten vil bli rekruttert fra Russland, Polen, Kina og Australia, og i Kvalsund kommer disse langpendlerne til å bo på brakkerigg. Både Repparfjorden og Førdefjorden har sterke strømmer, og selvsagt vil tungmetaller, kjemikalier, nanopartikler og andre stoffer komme til å bli spredd over et stort område. Nesten alt liv vil bli utradert. Flere av stoffene det er snakk om tar det bokstavelig talt evigheter å bryte ned. De havner i næringskjedene – og til slutt i kroppene våre, om vi spiser sjømat.

Så betaler vel i det minste gruveindustrien masse i skatt? Glem det. Skatten på gruvedrift er 0,5 prosent (for olje er det hundre ganger mer). Gruvedrift andre steder i Norge gir småpenger tilbake til fellesskapet.

Har ingen protestert mot planene? Jo, Norske lakseelver, Fiskarlaget, Sametinget, Hovedorganisasjonen Virke, Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, reineiere, jeger og fiskeforeninger og selvsagt alt som kan krype og gå av miljøorganisasjoner, samt Venstre og SV. Pluss folk i Førde og Kvalsund-området. Til og med lakseoppdretterne protesterer, kanskje fordi de ser en trussel mot deres etablerte førsterett til å forurense fjordene. Hvem vil tjene på gruvedriften Nussir ASA i Kvalsund kontrolleres av et par norske privatpersoner og selskaper som Thrane teknikk (adresse Jomfruøyene), Morgan Stanley, JP Morgan Chase, Baker Steel Capital Managers og noen andre amerikanske banker.

Rosinen i pølsa er hele Norges Gerhard Heiberg. Han har kjøpt seg inn, og sitter i det rådgivende styret. Nussir i Repparfjord, har allerede mottatt statsstøtte, og ønsker at staten skal kjøpe seg inn i selskapet, for å tilføre kapital og legitimitet. Regjeringen har bestemt at gruvedrift skal være et nasjonalt satsingsområde, og følger dermed opp de rødgrønnes plan.

Slike planer blir til gjennom en prosess der privat oppdragsforskning og lobbyvirksomhet står helt sentralt. Det regner dobbeltroller. To av de tre seksjonssjefene i Miljødirektoratet som arbeider med gruvesaker har tidligere jobbet i eller for et gruveselskap. En har vært med å lage konsekvensutredningen for Nussir i Kvalsund. Etterpå fikk han altså være med på å godkjenne arbeidet på vegne av våre myndigheter. Direktør i Miljødirektoratet Ellen Hambro ser ikke noe problem med denne koplingen. Informasjonsmedarbeiderne har overtaket på journalistene. PR-bransjen har tatt over pressens gamle rolle som den fjerde statsmakt, og kontrollerer informasjonsstrømmen hele veien inn, mens advarslene fra statens egne miljøeksperter og havforskere overkjøres. Det er en ubalanse i det norske demokratiet.

I helgen arrangeres det demonstrasjoner foran Stortinget mot sjødeponi i Repparfjorden, Førdefjorden og andre steder. En kobbergruve dekker ingen nasjonale behov. Om vi lar verdiene ligge, vil de øke i verdi. Det er tryggere enn å ha penger i banken.

På barneskolen sang vi «Nisser og dverger». I fjellet bor det nisser og dverger, tilsynelatende fredelig og for seg selv. Men så kommer gruvearbeidere, og de bærer på en uforklarlig forakt for nisser og dverger. Ved hjelp av «makt og list» sprenger de fjellet i småbiter.

I siste vers må nissene og dvergene endelig tie mens «vi synger muntre i klynger»:

Hurra, det knaller!

Hvilket rabalder!

Hurra, minerer, du vinner til sist.

«Nisser og dverger» er en munter og kraftfull hyllest til den hemningsløse rasering.