Vår nye barne- og familieminister har bebudet at det nå endelig skal komme ny lov om foreldre og barn og nye bidragsregler. Da er det viktig at den baseres på riktige prinsipper, prinsipper som kan gjøre det lettere å få til lovens intensjon: Barna skal sikres rett til meningsfylt kontakt med begge foreldrene etter samlivsbrudd.
Foreningen 2 Foreldre mener at automatisk delt omsorg for felles barn er det eneste prinsipp som kan sikre dette, og dessuten at domstolen må kunne idømme delt omsorg selv om foreldrene ikke skulle være enige i det. Vi har hatt en omfattende avisdebatt om dette i det siste. I debatten har det grovt sett vært to fronter: De som starter med hensynet til ro og stabilitet for barna og som da mener at delt omsorg bare kan fungere hvis mor og far er enige om det, og de som mener at hensynet til likestilling mellom kjønnene er viktigst. Disse siste hevder som regel også, slik likestillingsombud Anne Lise Ryel gjorde i Nordlys for en tid siden, at likestilling mellom mor og far vil ha en rekke gode sekundære virkninger for barna.
Jeg vil hevde at begge parter har oversett hovedpoenget: Det finnes ingen motsetning mellom likestilling mellom foreldrene og hensynet til barna, tvert imot! Bare likestilling kan sikre at hensynet til barna kommer først.
For hva er best for barna? Det finnes ikke én enkelt løsning som er best for alle barn. Men den beste løsningen for sitt spesielle barn kan mor og far bare komme fram til dersom de er juridisk likestilt. Dersom den ene part (mor) alltid får omsorgen etter samlivsbrudd, slik det i praksis er i Norge i dag, og derfor påtvinger far en løsning han ikke ønsker, er det stor fare for at det aldri blir ro og stabilitet etterpå i de neste kanskje 18 år man skal samarbeide. En løsning som er påtvunget en eller begge parter, har bare én mulighet for å bli respektert og etterlevd, om enn tennerskjærende: At den er påtvunget av en tredje part, nemlig rettsvesenet. Slik jeg oppfatter det, er dette det grunnleggende prinsipp i all fredsmegling, og det forbauser meg at ingen norske fredsforskere har kommet på banen med dette før.
Jeg vil trekke en sammenligning som mange vil synes er søkt: Internasjonal fredsmegling ved krig. For nærmere krig kommer vi ikke i Norge enn krigen om barna etter samlivsbrudd. Prinsippene for konfliktløsning, slik jeg oppfatter det, er disse: Først forhandler partene bilateralt alene på grunnlag av at de er likeverdige. Blir de ikke enige, kommer de internasjonale, nøytrale fredsmeglerne inn. Slik har vi det i dag i barnefordelingssaker. Men vi mangler siste ledd: Hvis megling ikke fører fram, kan det internasjonale samfunn pålegge en løsning som ingen av partene anser som den beste for seg selv. Og hva skjer da, av og til i hvert fall? Jo, partene aksepterer løsningen og begynner å samarbeide, og hvorfor? Fordi de er nødt til det! Hvis vi ikke hadde erfaring for og trodde på at uenige parter kan tvinges til å samarbeide, så ville all internasjonal fredsmegling være meningsløs og burde opphøre umiddelbart! Fredsforskerne får korrigere meg hvis jeg tar feil.
Min modell for barnefordeling ved samlivsbrudd er meget enkel: Har man felles barn, inntrer det automatisk delt omsorg i påvente av en eventuell annen løsning. Er en av partene ikke enig i delt omsorg, må de forhandle alene først. Blir de ikke enige, skal megling starte, og den må være på mye mer enn fire timer, slik det er i dag. Oppnås det ikke enighet ved megling, kommer en rettsinstans inn. Gjerne en spesiell rettsinstans med erfaring og kompetanse på barnefordeling. Dersom det ikke stilles spørsmål ved noen av foreldrenes omsorgsevne og en av partene ønsker delt omsorg, skal det idømmes delt omsorg. Da tror jeg at vi langt hyppigere enn nå vil se at foreldrene, fordi de er dømt til å samarbeide, vil begynne å gjøre det. Hvis ikke, kan den andre reise ny rettssak etter en tid. På bakgrunn av et slik regelverk og som likestilte kan foreldrene, med meglers og rettens hjelp, finne fram til et uendelig antall forskjellige samværsordninger.
Sannsynligvis vil fortsatt bare et fåtall av ordningene bli 50/50-delt bosted for barna. Men da har man fått ordningen ved å være likestilt i utgangspunktet! Ingen aksepterer å bli overkjørt, men mange aksepterer en dom over likeverdige parter. Hovedpoenget er: Bare likestilling kan legge grunnlaget for et godt samarbeid. Likestillingen skal innføres for barnas skyld, ikke for noe annet!
To forhold til er absolutte forutsetninger: Det skal ikke lønne seg økonomisk å ha omsorgen, og det skal føre til tap av omsorgen at man flytter så langt bort fra den andre forelderen at regelmessig kontakt med begge foreldrene blir vanskelig. Man må gjerne flytte, men da tar man mer hensyn til seg selv enn til barna, og må da flytte uten barna. Og foreldrene må begge betale til hverandre, avhengig av størrelsen på samværet. Den som har mest samvær har størst utgifter til barna, og må få bidrag i forhold til dette. Utgiftene til å ha barn må fastsettes av det offentlige. Men da vil det fortsatt lønne seg å ha mye samvær! Det kan være en kilde til konflikt, men jeg ser ingen mulighet til å komme utenom dette. Kanskje kan det hjelpe litt hvis bidraget ikke går til omsorgsforelderen, men inn på en egen konto for barna, og det må dokumenteres at pengene er brukt til barna.