Terningkast 3: «Åh, Neil Young! Hva er det du holder på med?»

Av

Mer middelmådig stoff fra legenden

TØRST: Neil Young tar seg en slurk Mack-øl og tenker at nå skal jeg jaggu høre på Egon og lage ei bra plate for ham, sånn for old times’ sake. Men det får bli neste gang.

TØRST: Neil Young tar seg en slurk Mack-øl og tenker at nå skal jeg jaggu høre på Egon og lage ei bra plate for ham, sånn for old times’ sake. Men det får bli neste gang. (Foto: )

DEL

Terningkast 3

NEIL YOUNG

«Storytone» (deluxe edition) (Reprise/Warner)

Åh, Neil Young! Hva er det du holder på med? Kan du ikke bare lage ei bra plate? Det holder for meg. Jeg trenger ikke mer. For nå driver du og tester ut tålmodigheten hos en svoren fan som sliter.

Sånn. Da var tonen satt, og siden Neil Young neppe er spesielt stødig i norsk, dropper jeg du-jeg-formen i teksten videre. Jeg elsker Neil Young. Virkelig. Jeg elsker ham. Få soloartister har gitt meg sterkere lytteopplevelser på plate, og live for den saks skyld, enn Neil Young. Jeg setter ham – til manges irritasjon, det har jeg gjentatte ganger fått merke på kroppen selv i kameratslige omgivelser – over både Bob Dylan og Elvis Presley, til tross for sistnevntes ubestridte status som rockens monark, og til tross for Dylans uomtvistelige geni hva angår både låtskriving og tekster.

For jeg elsker Neil Young og har kjøpt alle skivene hans. Dette er hans 35 soloplate. Jeg har kjøpt alle de 34 foregående, pluss alle slags sideprosjekt, Buffalo Springfield og CSN&Y. Men nå begynner jeg å slite. Som fan, altså.

Enormt uinteressant

De siste platene har vært enormt uinteressante. «A Letter Home» fra tidligere i år var en helt meningsløs og forglemmelig samling coverlåter man har hørt både bedre og mer inspirerende før. Samme med kalkunen «Americana» fra 2012, der en over åtte minutters versjon av «Tom Dooley» var et kritisk bunnpunkt. «Psychedelic Pill» (også fra 2012) var et åttiminutters venstrehåndsarbeid i lag med sine gamle våpendragere i Crazy Horse, og slik kunne jeg fortsatt å plukke fra hverandre skivene hans helt tilbake til 1994, da han slapp sin siste plate jeg helt bokstavelig vil kalle klassiker («Sleeps With Angels»).

Skivene etter har stort sett noen fine sanger her og der, men som helhet rakner de fullstendig målt opp mot hans tidligere bravader. Den konseptuelle «Le Noise» opplevdes som et positivt unntak da den kom (2010), men også den er noe jeg sjelden får lyst til å sette på i sin helhet.

Middelmådig

Så var den nye, da. Her er Neil Young på sitt aller mest middelmådige (i den grad noe middels kan gradbøyes). Kortversjonen: Noen fine sanger, noen traurige og meningsløse blueslåter, noen forglemmelige traller og en heseblesende og redselsfull storbandsak. Om en måned er jeg helt sikker på at jeg har gitt opp å høre skive i sin helhet, og fuglene skal vite at jeg har prøvd mange ganger nå.

Og så noe som har irritert meg lenge med Neil Young: Det er så mye utenomsportslig tull rundt skivene hans. Alle formatene (DVD-, Blu-ray-, vinyl- og diverse spesialversjoner) og utgavene de gis ut i og all den pretensiøse tematikken.

«Storytone» finnes i en vanlig versjon på 10 låter og en spesialversjon på 20 låter. På sistnevnte får du alle versjonene på den førstnevnte i storbandversjoner, noen av låtene med 92-mannsstort orkester. Og det er ikke noe problem med et digert orkester i ryggen.

Jeg får gåsehud bare a å skrive tittelen på «A Man Needs a Maid», denne pompøse og storslagne «Harvest»-klassikeren hans, der han også ble backet av en svær gjeng, med strykere og alt. Der høres det gjennomtenkt og er på sin plass. Her oppleves det bare kokett og unødvendig.

Heier på Neil

Og det smerter å skrive dette, for jeg heier jo på gode, gamle Neil. Og her har vi et sammensurium av miljøpolitiske slagord («Who’s Gonna Stand Up?» er infantil Natur & Ungdom-slagord-musikk, med det vesentlige poenget at Young er ehhh… gammal), kjærlighetserklæringer og hans evinnelige gnål om den forbanna bilen hans (jeg er så lei av bilen hans).

«I Want to Drive My Car» er like håpløst uengasjerende gubbeblues i både nedstrippet versjon og med fullt band (og vel så dét) i ryggen. Samme bluesspikeren «Like You Used to Do». «Say Hello to Chicago» er direkte hjerteskjærende trasig, og høres ut som en parodi på et storband som går amok. «Tumbleweed» er helt flat og uinteressant i solo-ukuleleversjon, men vinner litt på fullversjonen, mens åpningssporet «Plastic Flowers» er fin i begge versjoner, og ville vært å anse som et bra og vakkert spor på «Harvest Moon» (1992), samt at melodien tidvis minner om tittelsporet på «After the Goldrush». Dét er, for ordens skyld, en kompliment.

Så: jeg er skuffet. Igjen. Neil Young må gjerne være elendig og provosere, det har han vært og gjort en rekke ganger, spesielt på 80-tallet, men jeg hater at han er middelmådig, og middelmådig er dessverre ordet som henger over hele «Storytone».

Nordlys + 10 kr for 10 uker