Havet maler seg storslått inn i moloen. Gamle malingsflak flagrer i 10 sekundmeter. Senjaferga stamper mot kai. Idyllen overdøves av en mellom flekkene hvit Mazda 323 som skrangler inn på parkeringsplassen utenfor kultursenteret Hisnakul og puster ut.

– Nå skal vi se det fineste rommet i verden, erklærer Katrine Maria Eponine Strøm.

Hun har vært turistguide gjennom det fineste sentrumet i verden, med ett og annet optimistisk nybygg mellom fraflyttede eternittboliger. Vi har spist svele på den fine kafeen og klatret på den fine moloen og kjent på den fine vinden. Sett det fine kontoret hun leier i en fin gammel brygge. Fyrlykta hoppet vi over, den er så kommers.

Men før vi kan se det fineste rommet i verden, må vi innom øvingslokalet der lysdesigner Thomas fra Danmark sliter med å få en forestilling uten scene til å fungere. Strøm liker ikke scener, de er så ovenfra og ned.

– Beklager at jeg sendte deg tekstmelding midt på natta, men jeg kom på noe lurt, sier Strøm.

– Du var ikke den eneste som fikk.

Ett år er gått siden festspilldirektør Birger Carlsen i alle fortrolighet spurte Strøm om hun kunne tenke seg å være festspillkunstner. Strøm tok ikke betenkningstid. De siste tre månedene har hun levd og åndet i sitt sceneunivers. Kvelden i forveien øvde hun med ungene fra Teaterklubb 81 før premieren på «Rust». Så satte hun seg ned med macen. Utpå natten kom gode ideer og nagende mistanker om forglemmelser. De første ble ekspedert med mobiltelefon, de siste skrevet ned i en vakkert innbundet notatbok. Og nå har vi akkurat rukket innom Svein Spjelkavik for sistekorrektur på PR-materialet.

– Jeg fikk et godt råd om ikke å angre på alt jeg ikke fikk gjort når jeg hadde denne sjansen. Så jeg skal gjøre alt.

Hun har laget en timeplan med fargekoder. Hvert minutt av Festspillene er opptatt. Strøm setter opp «Rust» og «Vidunderkammer». Hun har personlig plukket ut hele barneprogrammet, med forestillinger fra Italia, Kroatia og Danmark. Om et par timer er det på han igjen med øving med jentene fra Dverberg.

– De er ferdige på skolen klokka tre. Klokka fire står de her og øver til langt på kveld. Og det har vi gjort i ukevis. Klart det er tøft for en tiåring.

– Er det lovlig?

– Nei, er du gal! Men det er ikke lov å la være, heller. Og de er profesjonelle. Dette er ikke vanlig barneteater.

«Rust» er en forestilling for voksne, spilt av barn.

– Alle ønsker å bli et elsket barn. «Rust» handler om hvor langt vi er villige til å gå for å oppnå det. Og hvordan andre utnytter det. Vanskelig og viktig, men helt nødvendig.

– Ville du fått lov til å lage barne-TV?

– Kanskje om noen år. Vi har et utrolig gammeldags syn på hva som er viktig for unger. Unger flirer av propp, bæsj og snuble i bananskall. Så tror alle det er bra fordi de flirer. Men jeg vil nå dem ordentlig.

Da strekker ikke ord til. Det skal være badekar fylt av sukker. Tivolistoler. En gammel telefon med rare lyder i. En engel med svarte vinger.

– Se på det! sier unger. De lever i en visuell verden. Ordet er ikke det sterkeste for dem.

Strøm setter strenge aldersgrenser på sine forestillinger. Særlig oppad. Dermed må foreldre gi slipp på ungene også når de skal inn i labyrinten «Vidunderkammer» på Kaarbø.

– Det er ingen historie, ingen eventyr, ingen ord. Forestillingen er bygget på bilder. Så lager ungene sin egen historie.

Hun ligger selv i labyrinten, urørlig, i hvit kjole og røde sko.

– Æsj, ei dau dama, sier de. Så kjenner jeg noen som tør kjenne på føttene mine. – Ja, ho e dau.

– Liker du å skremme dem?

– Det skumle gjør inntrykk. Vi har et monster, og etterpå er det monsteret de snakker om. Vi spiller på mystikk og undring.

– Psykologene skal jo også ha arbeid.

– Vi har faktisk hatt inne psykolog for å godkjenne forestillingen.

Foruten kval og raketter kan Andøya skryte på seg å være Nord-Europas største sammenhengende myr. Utover de tørre flekkene er det spredt et trettitalls bygder. Hver bygd har sitt samfunnshus.

Strøm vokste opp i den lille bygda Dverberg, en halvtime fra Andenes.

– Om jeg selv får barn, vil jeg de skal ha samme trygghet, samme nærhet til onkler og besteforeldre som jeg hadde. Alle var like over veien, eller over elva. Jeg hadde en fantastisk oppvekst. Det er en stor gave.

– Noe må ha skadet deg på sinnet siden du endte opp som kunstner?

– Jeg ble sett, og fikk selvtillit nok til å ta egne valg.

Hun valgte gjerne å sette grå hår i hodet på sine foreldre. Opprørstrangen boblet med aparte utslag.

– Innerst inne vil foreldre at deres unge skal være som alle andre. Alle andre drakk, så jeg lot være.

Hun er totalavholds den dag i dag.

– Det er blitt noe positivt. Når plutselig noen må til lege midt på natta føles det riktig og fint at jeg kan.

Dverberg har markert seg grundig på kulturkartet, ikke minst takket være at halve bygda heter Spjelkavik, Enoksen eller Spjelkavik-Enoksen. Strøm er flasket opp med Rock Mot Rus og et vitalt scenemiljø. Men før den tid var hun et gryende idrettshåp som brøytet seg gjennom nordvesten i sprintdistanser på friidrettsbanen og kom inn på toppidrettsgymnas.

– Jeg følte en slags forventning til meg. Samtidig ville jeg ikke. Jeg måtte finne noe som var helt feil. Da begynte jeg på folkehøyskole for å holde på med teater. Og når du først er kommet inn i denne fantastiske, magiske verdenen, går det ikke an å gjøre noe annet.

Strøm har de siste to årene forsørget seg med statens arbeidsstipend for kunstnere.

– Jeg håper de ikke skriver om det i Andøyposten, sa mamma. Hun var redd folk skulle tenke at skattepengene deres gikk med til at jeg skulle tulle rundt.

– Det gjør de jo?

– Jeg føler at jeg må bevise noe. Her på Andenes tror mange at jeg ikke jobber. Skulle jeg heve trygd, jeg som ikke har vært sykemeldt en dag i mitt liv! Vidunderkammer koster over en million å produsere. Det er arbeidsplasser, skatteinntekter. Men det er vanskelig å se på et lite sted som dette.

Nå spanderer Strøm harstadtur på halve Andøya. Festspilldirektøren ba henne ta med alle vennene sine.

– Vi er utrolig mange om dette. Folk som snekrer, sveiser og syr.

I Tromsø står en sentrumsleilighet med kritthvitt interiør, en knallrød sofa, et svært rent bad og hauger med papirer strødd i stua. Strengt tatt skal Strøm bo der.

– Det beste med Tromsø er at byen ligger 20 minutter med fly fra Andøya. Og så er det et inkluderende og åpent scenemiljø. Og det trenger jeg jo. Så innerst inne vet jeg at jeg ikke kommer til å bo her på Andøya. Jeg har ikke venninner her engang.

Men hun har Mazda, og kan finne frem noe fin musikk og kjøre på impuls til vestsiden, der det er et fint sted hun vet om. Det er frihet for Strøm. Og hun har et teater med teknisk utstyr som ville kostet tusener å leie i en by. Husleien er billig. Slikt gir valuta for pengene fra Norsk kulturråd.

– Og det er lett å invitere folk hit. Nylig trengte jeg hjelp, og ringte henne som skulle være den beste. Hun hadde ikke tid. Men dette er på Andøya, sa jeg. Sjekk kartet! Så kom hun uka etter. Det ville vært mye vanskeligere å få folk til å komme til ei lagerbygning i Oslo.

Hun har alltid hatt vondt for å forlate Andøya. Da hun var på leirskole, fant hun en telefonkiosk første kveld og ringte hjem.

– Mamma, jeg vil hjem, sa jeg.

Men det gikk ikke ferge til Senja midt på natta, så jeg måtte bli.

Da hun reiste på folkehøyskole, gråt hun i dagevis. Så ble hun et nytt menneske. På folkehøyskolen het hun bare Eponine.

– Maria Eponine har jeg funnet på selv. Jeg var sint fordi jeg ikke hadde fått flere navn enn Katrine Strøm. Så når jeg ble 18 byttet jeg. Eponine er en karakter fra Les Misérables, som jeg relaterte meg veldig til akkurat da. Så tenkte jeg shit, hva om jeg dør nå? Jeg ga alle beskjed om at det bare skulle stå Katrine Strøm på gravsteinen. Men jeg døde jo ikke. Hvis jeg dør nå skal alt på steinen.

Andøy kommune har veid opp svevende kunstnervyer med en jordnær turistinformasjon på Hisnakul. Strøm veier en lodden lundefugl-dukke i hånden.

– Sånn har jeg spist på Island. Stekt, kokt og røkt lundefugl. Det smakte tran.

Etter at Katrine ble Eponine lærte hun seg å oppsøke det skumle, og kom seg ut i verden. Utdannelse i Fredrikstad, et halvt års praksis i Italia. Teateroppsetninger i Russland, India og Mexico.

I prosjektet «Øde øy» har hun tatt ungdommer fra Andøya, Island og Færøyene til isolerte steder, og inndratt mobiltelefonene.

– Da jeg selv begynte å reise ut, skjønte jeg plutselig at jeg kom fra en øy. Så ville jeg andre ungdommer her skulle bli klar over mulighetene det ga. Verdien av stillhet, verdien av kjedsomhet. Først får de mobilabstinenser. Tenk om det kom en viktig telefon? Men det gjør jo ikke det når du er fjorten år. Etter noen dager vil de ikke tilbake.

– Slapper du av på øde øyer?

– Nei, jeg har ansvaret for 30 ungdommer. På Færøyene var vi på en skummel øy. Helt flat på toppen og rett ned i havet på sidene, som en kake. Vi skulle ned den ene siden, og det var glatt. Jeg var dritredd.

Strøm har en forkjærlighet for å frata barn og unge det de har kjært. Jentene i Teaterklubb 81 har lidd seg gjennom tre måneder med nitriste lørdagskvelder.

– Katrine, spurte en av dem, – I morgen skal jeg feire bursdag på skolen. Kan jeg ta litt kake? Klart det, sa jeg. Men når unger får sukker, spiser de ikke ordentlig. Og til denne forestillingen trenger de alt av muskler og koordinasjon. Så de har ikke fått lov å røre godteri. Nå var de kjempeglade for å reise til Harstad allerede fredag, da slapp de å se på når de andre spiste godteri på skoleavslutningen.

På barneskolen led hun seg gjennom skoleforestillinger med desillusjonerte skuespillere og musikere som var sendt for å misjonere i utkantene.

– Jeg var forbannet fordi jeg måtte se på skiten.

Nå har hun selv turnert hver gymsal i Nordland sammen med Figurteateret.

– De er stygge, ja. En gang måtte vi vaske i to timer før vi kunne rigge. Da er det skittent! Du føler deg tråkket på som kunstner.

Hun har hørt sjuåringer erklære med tyngde at de hater teater. Sure lærere må avse frikvelden for å låse inn truppen. De får kjeft hvis de ikke pakker ned i tide til gymtimen.

– Mange føler at dette er trædd over hodene på dem, og mener teater er totalt uviktig i forhold til matematikk og naturfag.

Vi dukker inn i et dørgende mørke.

– Det er en lysbryter her, sier Strøm. Stemmen gir ekko mellom brått opplyste betongvegger, der de kritthvite dødsmaskene til 200 andøyværinger stirrer mot oss med tomme øyne.

Det er det vakreste rommet i verden.

15 år er gått siden en delegasjon svenske kunstnere foreviget befolkningen i gips og satte tettstedet på hodet en stakket stund.

– Nei, jeg henger ikke her. Jeg ville ikke.

På gulvet står snodige installasjoner i rustent jern og sand. En gang var hele moloen dekorert av skulpturer. De rustet opp og blåste vekk, like forgjengelige som teaterforestillinger.

– Det var mitt første møte med kunst. En helt annen verden. Jeg fikk min første betalte jobb som skuespiller.

Hver hele time spilte ungdommene en forestilling om elementene ild, jord og vann. De forholdt seg til solas kretsløp, ikke publikum.

– Selv om det ikke kom folk, spilte vi. Hvis du kommer inn i et tomt rom og noen spiller teater der, er det vakkert selv om du bare får med deg det siste minuttet.